Read Bibelen – Guds Ord 2017 Første Mosebok 31 Bible Online

Første Mosebok 31 - Bibelen – Guds Ord 2017 bible

Første Mosebok 31

¹Jakob hørte Labans sønners ord da de sa: «Jakob har tatt alt det som tilhørte vår far, og av det som tilhørte vår far, har han skaffet seg all denne rikdommen.»

²Jakob så Labans ansikt, og så at han var annerledes stemt mot ham enn før.

³ Da sa Herren til Jakob: «Vend tilbake til dine fedres land og til din slekt, og Jeg skal være med deg.»

⁴Så sendte Jakob bud og kalte Rakel og Lea ut på marken til småfeet sitt.

⁵Han sa til dem: «Jeg ser på ansiktet til deres far at han er annerledes stemt mot meg enn før. Men min fars Gud har vært med meg.

⁶Dere vet at jeg har brukt all min kraft i tjenesten for deres far.

⁷ Likevel har deres far narret meg og forandret lønnen min ti ganger, men Gud lot ham ikke skade meg.

⁸ Når han sa: «Alt det spraglete skal være lønnen du får», så fikk alt småfeet spraglet avkom. Og når han sa: «Det stripete skal være lønnen du får», så fikk alt småfeet stripet avkom.

⁹ Gud har tatt buskapen fra deres far og gitt den til meg.

¹⁰Det skjedde på den tiden da småfeet parret seg at jeg løftet blikket og så i en drøm, og se, værene som sprang på småfeet, var stripet, spraglet og grå-flekket.

¹¹ Så talte Guds engel til meg i en drøm og sa: «Jakob.» Og jeg sa: «Her er jeg.»

¹² Han sa: «Løft nå blikket og se! Alle værene som parrer seg med småfeet, er stripete, spraglete og gråflekkete. For Jeg har sett alt det Laban gjør mot deg.

¹³ Jeg er Betels Gud, der hvor du salvet minnestøtten, og der du avla løfte for Meg. Bryt nå opp, dra ut fra dette landet og vend tilbake til landet til din slekt!»

¹⁴ Da svarte Rakel og Lea og sa til ham: «Har vi ennå noen del eller arv i vår fars hus?

¹⁵Regnes vi ikke som fremmede av ham? For han har solgt oss og har jo brukt opp alle pengene våre.

¹⁶For alle disse rikdommene som Gud har tatt fra vår far, tilhører egentlig oss og våre barn. Så nå skal du gjøre alt det Gud har talt til deg.»

¹⁷Da sto Jakob opp og satte sønnene og konene opp på kamelene.

¹⁸ Han førte med seg hele buskapen sin og alle eiendelene han hadde skaffet seg, den buskapen han hadde skaffet seg i Paddan-Aram[157], for å dra til sin far Isak i Kanaans land.

¹⁹ Laban hadde dratt for å klippe småfeet sitt, og da hadde Rakel stjålet husgudene[158] som tilhørte hennes far.

²⁰Jakob lurte seg unna, uten at arameeren Laban visste det, for han fortalte ham ikke at han hadde tenkt å flykte.

²¹ Så flyktet han med alt han eide. Han brøt opp og krysset elven, og så satte han kursen mot fjellene i Gilead.

²²Den tredje dagen ble det fortalt til Laban at Jakob hadde flyktet.

²³ Da tok han brødrene med seg og fulgte ham i sju dagsreiser og nådde ham igjen i Gileadfjellene.

²⁴Men Gud hadde kommet til arameeren Laban i en drøm om natten og sagt til ham: «Vokt deg, så du ikke taler verken godt eller ondt til Jakob.»

²⁵Så tok Laban Jakob igjen. Jakob hadde slått opp teltet sitt i fjellene, og Laban og hans brødre slo opp teltene i Gileadfjellene.

²⁶ Laban sa til Jakob: «Hva har du gjort, siden du har lurt deg unna uten at jeg visste det, og du har tatt med deg mine døtre, som om de var fanget med sverd?

²⁷Hvorfor flyktet du i hemmelighet og lurte deg unna uten å si det til meg? Jeg kunne ha sendt deg av gårde med glede og sang, med tamburiner og lyrer.

²⁸Du lot meg ikke få kysse mine sønner[159] og mine døtre. Du handlet som en dåre da du nå gjorde dette.

²⁹ Det står i min makt å skade deg, men din fars Gud talte til meg i går natt og sa: ‘Vokt deg, så du ikke taler verken godt eller ondt til Jakob.’

³⁰ Nå har du sikkert reist fordi du lengter så inderlig etter din fars hus, men hvorfor har du stjålet gudene mine?»

³¹Da svarte Jakob og sa til Laban: «Fordi jeg var redd, for jeg sa: Kanskje du ville ta dine døtre fra meg med makt.

³² Men den du finner gudene dine hos, skal ikke få leve. I nærvær av våre brødre skal du se hva du kjenner igjen av det jeg har som er ditt, og ta det med deg.» Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.

³³Laban gikk inn i teltet til Jakob, inn i teltet til Lea og inn i teltet til de to slavekvinnene, men han fant dem ikke. Så gikk han ut av teltet til Lea og inn i teltet til Rakel.

³⁴Men Rakel hadde tatt husgudene[160], lagt dem i kamelsalen og satt seg på dem. Laban lette[161] over hele teltet, men han fant dem ikke.

³⁵Hun sa til sin far: «Må ikke min herre bli vred fordi jeg ikke kan reise meg for deg, for det er på kvinners vis med meg.» Og han lette, men fant ikke husgudene.

³⁶Da ble Jakob sint og anklaget Laban, og Jakob svarte og sa til Laban: «Hvilken overtredelse har jeg gjort? Hvilken synd har jeg gjort, siden du jager meg?

³⁷Du har lett blant alt jeg eier, og hva har du funnet som tilhører ditt hus? Sett det her foran mine brødre og dine brødre, så de kan dømme mellom oss to!

³⁸I disse 20 årene har jeg vært hos deg. Sauene og geitene dine har aldri født i utide, og jeg har ikke spist av værene fra småfeet ditt.

³⁹ Det som ble revet i hjel, tok jeg ikke med til deg. Jeg bar tapet selv. Du krevde det av min hånd, enten det ble stjålet om dagen eller om natten.

⁴⁰Slik hadde jeg det. Om dagen ble jeg fortært av tørke, og om natten av kulde, og søvnen forlot meg.

⁴¹Slik har jeg vært i ditt hus i 20 år. Jeg tjente deg i 14 år for dine to døtre, og i seks år for småfeet ditt, og du har forandret lønnen min ti ganger.

⁴² Hvis ikke min fars Gud, Abrahams Gud og Isaks Frykt hadde vært med meg, hadde du sikkert sendt meg tomhendt av sted nå. Gud har sett min nød og mine henders strev, og Han talte deg til rette i går kveld.»

⁴³Laban svarte og sa til Jakob: «Disse døtrene er mine døtre, og disse barna er mine barn, og dette småfeet er mitt småfe. Alt du ser, er mitt. Men hva kan jeg i dag gjøre for disse døtrene mine og barna de har født?

⁴⁴Kom nå, la oss slutte en pakt, du og jeg, så den kan være et vitnesbyrd mellom deg og meg.»

⁴⁵ Så tok Jakob en stein og reiste den opp som en minnestøtte.

⁴⁶Jakob sa til sine brødre: «Sank sammen steiner!» Og de tok steiner og lagde en røys, og på denne røysen åt de.

⁴⁷Laban kalte den Jegar-Sahaduta, men Jakob kalte den Gal-Ed[162].

⁴⁸ Laban sa: «Denne røysen er et vitnesbyrd mellom deg og meg på denne dag.» Derfor ble den kalt med navnene Gal-Ed

⁴⁹ og Mispa[163], for han sa: «Må Herren holde vakt mellom deg og meg når vi er borte fra hverandre.

⁵⁰Hvis du plager mine døtre, eller du tar andre koner i tillegg til mine døtre, se, da er Gud vitne mellom deg og meg, selv om det ikke er noen mann sammen med oss.»

⁵¹Så sa Laban til Jakob: «Her er denne røysen, og her er minnestøtten som jeg har lagt mellom deg og meg.

⁵²Denne røysen er et vitnesbyrd, og denne minnestøtten er et vitnesbyrd om at jeg ikke skal gå forbi denne røysen mot deg. Og du skal ikke gå forbi denne røysen og denne minnestøtten mot meg, for å gjøre noe ondt.

⁵³ Abrahams Gud, Nahors Gud og deres fars Gud skal dømme mellom oss.» Jakob sverget ved sin far Isaks Frykt.

⁵⁴Så ofret Jakob et slaktoffer på fjellet og innbød sine brødre til å holde måltid. De spiste brød og ble på fjellet over natten.

⁵⁵ Tidlig om morgenen sto Laban opp og kysset sine sønner og døtre, og velsignet dem. Så dro Laban bort og vendte tilbake til sitt sted.