Read Bibelen – Guds Ord 2017 Jobs bok 30 Bible Online

Jobs bok 30 - Bibelen – Guds Ord 2017 bible

Jobs bok 30

¹Men nå spotter de meg, de som har færre levedager enn jeg. Deres fedre foraktet jeg slik at jeg ikke engang ville sette dem sammen med hundene som voktet småfeet mitt.

²Sannelig, hva kunne styrken i deres hender utrette for meg, de hadde jo tapt sin fulle kraft.

³De er utmagret av nød og sult, de gnager på sin føde i den tørre og tomme ødemarken.

⁴De plukker melde[155] mellom buskene, og røtter av gyvelbusken er deres føde.

⁵De er drevet bort fra samfunnets fold, folk roper etter dem som tyver.

⁶I kløftene i dalen må de bo, i hull i jorden og klippene.

⁷Blant buskene skriker de og huker seg ned under neslene.

⁸De var sønner av dårer, ja navnløse sønner. De ble fordrevet fra landet.

⁹ Men nå er jeg blitt deres spottesang, ja, jeg er blitt deres ordtak.

¹⁰ De avskyr meg og holder seg på avstand fra meg. De nøler ikke med å spytte meg i ansiktet.

¹¹ Fordi Han[156] har løsnet min[157] buestreng og fornedret meg, har de kastet av seg hemningene[158] for meg.

¹² Ved min høyre hånd skyter yngelen opp. De slår unna mine føtter, og de legger sine veier til undergang for meg.

¹³De ødelegger min sti, de gjør seg rike på min ulykke, men selv har de ingen hjelper.

¹⁴De kommer som gjennom en vid revne. Med ødeleggelse trenger de seg fram.

¹⁵Redsler velter over meg. Som en storm forfølger de min ære, og min velstand[159] blir borte som en sky.

¹⁶ Nå utøses min sjel i meg. Dager med fornedrelse griper tak i meg.

¹⁷Det er natt, mine bein blir gjennomboret i meg, og min tærende smerte hviler aldri.

¹⁸Med veldig styrke[160] slites min kledning, det strammes rundt meg som kragen på min kjortel.

¹⁹Han har styrtet meg ned i gjørmen, jeg er å ligne med støv og aske.

²⁰ Jeg roper til Deg, men Du svarer meg ikke. Jeg står fram, Du ser meg.

²¹ Du har vendt Deg mot meg i grusomhet. Med Din sterke hånd forfølger Du meg.

²²Du løfter meg opp til stormen[161] og lar meg ri av sted på den. Du lar meg forgå[162] mens den raser.

²³ For jeg vet at Du fører meg i døden, til huset der alle levende skal samles.

²⁴Sannelig, Han[163] rekker ikke ut sin hånd mot en ruinhaug, når den roper i nøden.

²⁵ Har ikke jeg grått for dem på den tunge dag? Har ikke min sjel sørget over den fattige?

²⁶ Men da jeg ventet det gode, kom det onde. Da jeg håpet på lyset, kom mørket.

²⁷Det koker i mitt indre, jeg har ikke ro. Dager med fornedrelse er kommet over meg.

²⁸ Jeg går dyster av sorg, uten å se sollyset. Jeg står opp i forsamlingen og roper om hjelp.

²⁹Jeg er blitt sjakalenes bror og strutsenes venn.

³⁰ Min hud er blitt svart og skaller av meg. Mine bein brenner av feber.

³¹ Min harpe[164] er stemt til sorg og min fløyte til de gråtendes røst.