Read Bibelen – Guds Ord 2017 Forkynneren 3 Bible Online

Forkynneren 3 - Bibelen – Guds Ord 2017 bible

Forkynneren 3

¹ Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:

² En tid til å bli født, og en tid til å dø, en tid til å plante, en tid til å rykke opp,

³en tid til å drepe, en tid til å lege, en tid til å rive ned, en tid til å bygge opp,

⁴ en tid til å gråte, en tid til å le, en tid til å sørge, en tid til å danse,

⁵ en tid til å kaste bort steiner, en tid til å samle steiner, en tid til å omfavne, en tid til å avslå å omfavne,

⁶en tid til å lete, en tid til å miste, en tid til å bevare, en tid til å kaste bort,

⁷en tid til å rive i stykker, en tid til å bøte, en tid til å tie, en tid til å tale,

⁸ en tid til å elske, en tid til å hate, en tid til krig og en tid til fred.

⁹ Hvilken vinning har den som arbeider, av sitt strev?

¹⁰ Jeg har sett hvilken plage Gud gir menneskenes barn så de skulle streve[9].

¹¹ Alt har Han gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har Han lagt ned i deres hjerte. Likevel er det slik at mennesket ikke kan finne ut av den gjerningen Gud gjør fra begynnelsen til enden.

¹² Jeg erkjenner at ingenting er godt for dem, foruten dette at enhver gleder seg og gjør det gode gjennom sitt liv,

¹³og at hvert menneske spiser og drikker og får se det gode som kommer ut av alt sitt strev. Det er også en gave fra Gud.

¹⁴ Jeg erkjenner at uansett hva Gud gjør, så skal det forbli til evig tid. Ingenting kan legges til det, og ingenting kan trekkes fra det. Gud gjør det for at de skal frykte innfor Hans ansikt.

¹⁵ Det som allerede har vært, er det som er nå, og det som skal bli, har allerede vært. Gud krever regnskap for det som hører fortiden til.

¹⁶ Videre så jeg under solen: På rettens[10] sted, der var det ugudelighet[11], og på rettferdighetens sted, der var det også ugudelighet.

¹⁷ Da sa jeg i mitt hjerte: «Både den rettferdige og den skyldige[12] skal Gud dømme, for det er en tid for alt som skjer og for hver gjerning.»

¹⁸Jeg sa i mitt hjerte: «Når det gjelder menneskenes barn, så prøver Gud dem, så de kan se at de i seg selv er som dyr.»

¹⁹ For det går menneskenes barn som det går med dyrene, det samme skjer med dem alle: Slik den ene dør, slik dør også den andre. Sannelig, de har alle en livsånde[13]. Mennesket har ingen forrang framfor dyret, for alt er tomt og verdiløst.

²⁰ Alle farer til ett sted; alle er kommet fra støvet, og alle vender tilbake til støvet.

²¹ Hvem kjenner menneskenes barns ånd, som stiger oppover, og dyrets ånd, som farer ned til jorden?[14]

²² Da innså jeg at ingenting er bedre for et menneske enn at han gleder seg ved sine egne gjerninger, for det er hans arvedel. For hvem lar ham få se det som skal hende etter ham?