Read Bibelen – Guds Ord 2017 Fjerde Mosebok 11 Bible Online

Fjerde Mosebok 11 - Bibelen – Guds Ord 2017 bible

Fjerde Mosebok 11

¹Men det skjedde at folket klaget inderlig, og det var ondt i Herrens ører. For Herren hørte det, og Hans vrede ble opptent. Og Herrens ild slo ned blant dem og fortærte noen i utkanten av leiren.

²Da ropte folket til Moses, og da Moses gikk i forbønn til Herren, døde ilden ut.

³Så kalte han stedet med navnet Tabera[43], fordi Herrens ild hadde brent iblant dem.

⁴ Folkehopen som var iblant dem, ga nå etter for en sterk lyst, så også Israels barn igjen begynte å gråte og sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise?

⁵ Vi husker fisken vi spiste gratis i Egypt, og agurkene, melonene, purren, løken og hvitløken.

⁶Men nå er hele vår livskraft[44] tørket bort. Det finnes ikke noe annet for våre øyne enn denne mannaen.»

⁷ Mannaen var som korianderfrø, og fargen var som fargen på bedolahkvae[45].

⁸ Folket spredte seg omkring og samlet den inn, malte den på møllesteiner eller knuste den i morteren. Så kokte de den i en gryte og lagde kaker av den. Smaken var som smaken av kaker bakt med olje.

⁹ Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen på den.

¹⁰Da hørte Moses folket som gråt omkring i hver slekt, alle var samlet ved døren til teltet sitt. Og Herrens vrede ble kraftig opptent. Det var også ondt i Moses’ øyne.

¹¹ Så sa Moses til Herren: «Hvorfor har Du gjort Din tjener ulykkelig? Og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for Dine øyne, siden Du har lagt byrden av hele dette folket på meg?

¹² Var det jeg som unnfanget hele dette folket? Var det jeg som fødte det, for at Du skulle si til meg: ‘Bær det inntil ditt bryst, slik en pleiefar bærer et diebarn’, til det landet Du tilsverget deres fedre?

¹³ Hvor skal jeg få tak i kjøtt som jeg kan gi til hele dette folket? For de gråter og sier til meg: ‘Gi oss kjøtt, så vi kan spise.’

¹⁴ Jeg klarer ikke å bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.

¹⁵ Hvis det er på denne måten Du behandler meg, så drep meg her og nå — hvis jeg har funnet nåde for Dine øyne — og la meg ikke få se min egen elendighet!»

¹⁶ Så sa Herren til Moses: «Samle 70 menn av Israels eldste for Meg, menn som du vet er eldste for folket og oppsynsmenn for dem. Ta dem med til Åpenbaringsteltet, så de kan stå der sammen med deg.

¹⁷ Så vil Jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og legge på dem. Og de skal bære byrden av folket sammen med deg, så du ikke må bære den alene.

¹⁸ Til folket skal du si: Hellige dere til i morgen, så skal dere få spise kjøtt. For dere har grått så Herren hørte det, og sagt: ‘Hvem skal gi oss kjøtt å spise? For vi hadde det godt i Egypt.’ Derfor skal Herren gi dere kjøtt, så dere får spise.

¹⁹Ikke én dag skal dere spise, heller ikke to dager, ikke fem dager, ti dager, tjue dager,

²⁰ men i en hel måned, helt til det tyter ut av nesen på dere og dere blir kvalme av det, fordi dere har forkastet Herren som er iblant dere. Dere har grått for Hans ansikt og sagt: ‘Hvorfor dro vi i det hele tatt ut av Egypt?’»

²¹Moses sa: «600 000 mann til fots er folket jeg er iblant. Likevel har Du sagt: ‘Jeg vil gi dem kjøtt så de kan spise i en hel måned.’

²²Skal det slaktes så mye småfe og storfe for dem at de får nok mat? Skal all fisken i havet samles til dem, så de får nok mat?»

²³ Da sa Herren til Moses: «Herrens arm, er den blitt kortere? Nå skal du få se om Mitt ord skal slå til eller ikke.»

²⁴ Så gikk Moses ut og talte Herrens Ord til folket, og han samlet de 70 mennene av folkets eldste og stilte dem rundt teltet.

²⁵ Så kom Herren ned i skyen og talte til ham. Og Han tok av den Ånd som var over ham, og la på de 70 eldste. Da Ånden hvilte over dem, skjedde det: De profeterte, selv om de aldri gjorde det igjen.

²⁶Men to menn hadde blitt igjen i leiren. Den ene het Eldad, og den andre het Medad. Og Ånden hvilte over dem. De var blant dem som var skrevet opp, men som ikke hadde gått ut til teltet. De profeterte i leiren.

²⁷En ung mann sprang da ut og fortalte det til Moses og sa: «Eldad og Medad profeterer i leiren.»

²⁸ Da svarte Josva, Nuns sønn, som var Moses’ medhjelper fra sin ungdom. Han sa: «Moses, min herre, stopp dem!»

²⁹ Moses sa til ham: «Er du nidkjær[46] for min skyld? Å, om bare alt Herrens folk var profeter ved at Herren la sin Ånd på dem!»

³⁰Moses vendte tilbake til leiren, både han og Israels eldste.

³¹ Det for ut en stormvind fra Herren, og den drev vaktler inn fra havet og lot dem ligge over hele leiren, omkring en dagsreise på den ene siden og omkring en dagsreise på den andre siden, rundt hele leiren, og omkring to alen over jorden.

³² Og folket var ute hele dagen, hele natten og hele neste dag og samlet vaktler. Den som samlet minst, samlet ti homer. Og de strødde dem om seg rundt hele leiren.

³³ Men mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, før de hadde tygget det, ble Herrens vrede opptent mot folket. Og Herren slo folket så det ble et meget stort mannefall.

³⁴Derfor kalte han dette stedet med navnet Kibrot-Hatta’ava[47], for der begravde de det folket som hadde gitt etter for den lysten.

³⁵ Fra Kibrot-Hatta’ava brøt folket opp og kom til Haserot, og de ble i Haserot.