Read Bibelen – Guds Ord 2017 Femte Mosebok 1 Bible Online

Femte Mosebok 1 - Bibelen – Guds Ord 2017 bible

Femte Mosebok 1

¹ Dette er de ordene Moses talte til hele Israel på den[1] andre siden av Jordan, i ørkenen, på sletten rett overfor Suf, mellom Paran, Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab.

² Det er elleve dagsreiser fra Horeb langs veien som går forbi Se’irfjellet til Kadesj-Barnea.

³I det førtiende året, i den ellevte måned-en, på den første dagen i måneden, skjedde det: Moses talte til Israels barn alt det Herren hadde befalt om dem,

⁴ etter at han hadde slått Sihon, amorit-tenes konge, som bodde i Hesjbon, og kongen i Basan, Og, som bodde i Asjtarot i[2] Edre’i.

⁵På den andre siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å utlegge denne loven og sa:

⁶ «Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: ‘Lenge nok har dere bodd ved dette fjellet.

⁷Snu og dra mot amorittenes fjell, til alle stedene som ligger omkring på sletten,[3] i fjellene og i lavlandet, i Sør og ved kysten mot havet, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven, elven Eufrat.

⁸ Se, Jeg har lagt landet åpent foran dere. Gå inn og ta landet i eie, som Herren tilsverget deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, landet som Han ville gi dem og deres ætt etter dem.’

⁹ Jeg talte til dere på den tiden og sa: ‘Jeg alene klarer ikke å bære dere.

¹⁰ Herren deres Gud har gjort dere tallrike, og se, her er dere i dag, i en mengde som stjernene på himmelen.

¹¹Må Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger mer tallrike enn dere nå er, og velsigne dere slik Han har lovt dere!

¹² Men hvordan kan jeg alene bære tyngden og byrden av dere og anklagene deres?

¹³Ta ut fra stammene deres noen vise forstandige og innsiktsfulle menn, og jeg skal sette dem til overhoder[4] over dere.’

¹⁴Dere svarte meg og sa: ‘Det du har sagt vi skal gjøre, er godt.’

¹⁵ Så tok jeg overhodene for stammene deres, vise menn som har innsikt, og jeg satte dem til ledere over dere, førere for 1000, førere for 100, førere for 50, førere for ti og oppsynsmenn for stammene deres.

¹⁶ Den gangen befalte jeg også dom-merne deres og sa: ‘Hør på de tviste-målene som er mellom deres brødre, og døm rettferdig mellom en mann og hans bror, eller en fremmed som er hos ham.

¹⁷ Dere skal ikke være partiske i dommen; dere skal høre like mye på liten og stor. Dere skal ikke frykte for noe menneske, for dommen hører Gud til. Er det en sak som er for vanskelig for dere, skal dere komme til meg med den, så jeg kan høre den.’

¹⁸På den tiden befalte jeg dere alt det dere skulle gjøre.

¹⁹ Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og forferdelige ørkenen, som dere så på veien til amorittenes fjell, slik Herren vår Gud hadde befalt oss. Så kom vi til Kadesj-Barnea.

²⁰Jeg sa til dere: ‘Dere har kommet til amorittenes fjell, som Herren vår Gud gir oss.

²¹ Se, Herren din Gud har lagt landet rett foran deg[5]. Dra opp og ta det i eie, slik Herren, dine fedres Gud, har sagt deg. Frykt ikke og bli ikke forferdet!’

²²Da kom dere alle fram til meg og sa: ‘La oss sende noen menn i forveien, så de kan utforske landet for oss. Når de kommer tilbake, kan de gi oss melding om hvilken vei vi skal dra opp dit, og om de byene vi kommer til.’

²³ Denne planen syntes jeg godt om. Derfor tok jeg ut tolv av deres menn, en mann fra hver stamme.

²⁴De la ut og dro opp i fjellene og kom til Esjkoldalen, og de speidet på landet.

²⁵I hendene tok de med seg av landets frukt ned til oss. De hadde melding med tilbake til oss og sa: ‘Det er et godt land som Herren vår Gud gir oss.’

²⁶ Likevel ville dere ikke dra opp, men dere gjorde opprør mot befalingen fra Herren deres Gud.

²⁷ Dere klaget i teltene deres og sa: ‘Fordi Herren hater oss, har Han ført oss ut av landet Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd, så de kan ødelegge oss.

²⁸ Hvor kan vi dra opp? Våre brødre har gjort vårt hjerte motløst og sagt: «Folket er større og høyere enn oss. Byene deres er store og befestet helt opp til himmelen. Dessuten har vi sett Anakims sønner[6] der.’»

²⁹Da sa jeg til dere: ‘Vær ikke skrekkslagne eller redde for dem!

³⁰ Herren deres Gud går foran dere, Han skal stride for dere, slik Han gjorde for dere i Egypt, rett foran øynene på dere.

³¹ Også i ørkenen så du hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sin sønn, hele den veien dere vandret til dere kom til dette stedet.’

³² Men til tross for dette trodde dere ikke på Herren deres Gud,

³³ Han som gikk foran dere på veien for å se ut et sted hvor dere kunne slå leir, for å vise dere veien dere skulle gå, i ilden om natten og i skyen om dagen.

³⁴ Herren hørte røsten av deres ord og ble vred, og Han sverget og sa:

³⁵ ‘Sannelig, ikke én av disse mennene fra denne onde slekt skal se det gode landet som Jeg sverget å gi deres fedre,

³⁶bortsett fra Kaleb, Jefunnes sønn. Han skal få se det; til ham og hans barn gir Jeg det landet han vandret i, for han fulgte Herren helt og fullt.’

³⁷ Også på meg ble Herren vred for deres skyld og sa: ‘Heller ikke du skal få komme inn dit.

³⁸ Josva, Nuns sønn, som står for ditt ansikt, han skal komme inn dit. Sett mot i ham, for han skal sørge for at Israel får arve landet.

³⁹ Småbarna deres, som dere sa ville bli til krigsbytte, og deres sønner som i dag ikke kjenner forskjell på godt og ondt, de skal komme inn dit. Til dem skal jeg gi det, og de skal ta det i eie.

⁴⁰ Men dere skal snu og dra ut i ørkenen på veien mot Sivhavet[7].’

⁴¹Da svarte dere og sa til meg: ‘Vi har syndet mot Herren. Vi vil dra opp og stride, slik Herren vår Gud befalte oss.’ Da dere alle hadde spent våpnene om dere til krig, trodde dere det var lett å dra opp i fjellet.

⁴²Herren sa til meg: ‘Si til dem: Dra ikke opp for å krige, for Jeg er ikke midt iblant dere. Da vil dere bli slått av fiendene deres.’

⁴³Dette talte jeg til dere, men likevel ville dere ikke høre. Dere gjorde opprør mot Herrens befaling, og egenrådige dro dere opp i fjellet.

⁴⁴Amorittene, som bodde på det fjellet, kom ut og møtte dere og jagde dere som en bisverm, og slo dere i Se’ir og drev dere helt til Horma.

⁴⁵Så vendte dere tilbake og gråt for Herrens ansikt, men Herren ville ikke høre på deres røst eller legge øret til dere.

⁴⁶ Så ble dere i Kadesj i mange dager, ja, alle de dagene dere holdt dere der.