Read Bibelen – Guds Ord 2017 Apostlenes gjerninger 20 Bible Online

Apostlenes gjerninger 20 - Bibelen – Guds Ord 2017 bible

Apostlenes gjerninger 20

¹ Etter at opprøret hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg, tok avskjed[189] med dem og dro til Makedonia.

²Da han hadde reist gjennom de områdene og oppmuntret dem med mange ord, kom han til Hellas

³ og ble der i tre måneder. Da jødene la en ondsinnet plan mot ham mens han skulle til å seile til Syria, bestemte han seg for å dra tilbake gjennom Makedonia.

⁴ Sopatros fra Berøa fulgte med ham til Asia. Det gjorde også tessalonikerne Aristarkos og Sekundus, Gajus fra Derbe og Timoteus, Tykikos og Trofimos fra Asia.

⁵ Disse menn dro i forveien og ventet på oss i Troas.

⁶Vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og etter fem dager møtte vi dem i Troas, der vi ble i sju dager.

⁷ Den første dagen i uken kom disip-lene sammen for å bryte brødet. Paulus førte samtaler med dem. Han skulle reise dagen etter, så han dro ut talen sin helt til midnatt.

⁸ Det var mange lamper i den øvre salen hvor de[190] var samlet.

⁹I vinduet satt en ung mann ved navn Evtykos. Han falt i dyp søvn. Da Paulus talte lenge, falt han i søvne ned fra tredje etasje og ble tatt død opp.

¹⁰ Paulus gikk ned, kastet seg over ham, omfavnet ham og sa: «Bli ikke urolige, for hans sjel er i ham.»

¹¹Da han var kommet opp igjen, hadde brutt brødet, spist og samtalt en lang stund, like til daggry, dro han av sted.

¹²De førte den unge mannen inn le-vende, og de ble ikke lite trøstet.

¹³Så dro vi i forveien til skipet og seilte til Assos. Der skulle vi ta Paulus om bord, for det hadde han gitt beskjed om. Selv ønsket han å gå til fots.

¹⁴Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene.

¹⁵Vi seilte derfra, og dagen etter havnet vi rett utenfor Kios. Den følgende dagen seilte vi innom Samos og lå over i Trogyllion. Neste dag kom vi til Miletos.

¹⁶ Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesos, slik at han ikke trengte å bruke tid i Asia. Han skyndte seg, for om mulig å være i Jerusalem på pinse-dagen.

¹⁷Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste.

¹⁸ Da de var kommet til ham, sa han til dem: «Dere vet hvordan jeg hele tiden har levd blant dere fra den første dagen jeg kom til Asia,

¹⁹ at jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som møtte meg ved jødenes onde planer.

²⁰ Dere vet også hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til hjelp, men forkynte det for dere og underviste dere offentlig og fra hus til hus.

²¹ Jeg vitnet både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.

²²Og se, nå drar jeg bundet av Ånden[191] til Jerusalem, uten å vite hva som skal møte meg der.

²³ Jeg vet bare at Den Hellige Ånd vitner i hver by og sier at lenker og trengsler venter meg.

²⁴ Men ikke noe av dette er avgjørende for meg. Heller ikke har jeg livet[192] kjært for egen del, bare jeg med glede får fullføre mitt løp og den tjeneste jeg mottok fra Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.

²⁵Og se, nå vet jeg at ingen av dere jeg har gått omkring blant og forkynt Guds rike for, skal se ansiktet mitt mer.

²⁶ Derfor vitner jeg for dere i dag at jeg er uskyldig[193] i alles blod.

²⁷ For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd.

²⁸ Derfor, gi akt på dere selv og på hele den flokk som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds[194] menighet, som Han kjøpte med sitt eget blod.

²⁹ For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken.

³⁰ Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk[195] tale for å dra disiplene etter seg.

³¹ Vær derfor våkne, og husk at i tre år holdt jeg ikke opp med å advare hver enkelt med tårer natt og dag.

³²Så nå, brødre, overgir jeg dere til Gud og Hans nådes ord, som er i stand til å oppbygge dere og gi dere arv blant alle dem som er helliget.

³³Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen.

³⁴ Ja,[196] dere vet selv at disse hendene har sørget både for mitt behov og for det behov de hadde som var med meg.

³⁵ Ved å arbeide slik har jeg på alle måter vist dere at dere må støtte de svake. Husk Herren Jesu Ord, at Han sa: ‘Det er saligere[197] å gi enn å få.’»

³⁶Da han hadde sagt dette, knelte han og ba sammen med dem alle.

³⁷Alle gråt åpenlyst, og de falt Paulus om halsen og kysset ham.

³⁸Mest av alt sørget de over de ord han hadde talt, at de aldri mer skulle få se ansiktet hans. Og de fulgte ham til skipet.