Read Bibelen – Guds Ord 2017 Første Samuelsbok 20 Bible Online

Første Samuelsbok 20 - Bibelen – Guds Ord 2017 bible

Første Samuelsbok 20

¹Da flyktet David fra Nevajot i Rama, og han gikk og sa rett til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hvilken misgjerning og hvilken synd har jeg gjort mot din far, siden han prøver å ta mitt liv?[102]»

²Da sa Jonatan til ham: «Slett ikke! Du skal ikke dø! Se, min far vil ikke gjøre verken stort eller smått uten først å gjøre det kjent for meg. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Slik er det ikke!»

³ Da sverget David på ny og sa: «Din far vet for visst at jeg har funnet velvilje for dine øyne, og han har sagt: ‘La ikke Jonatan få vite dette, så han ikke blir sorgfull.’ Men sannelig, så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.»

⁴Så sa Jonatan til David: «Uansett hva din sjel ønsker, så skal jeg gjøre det for deg.»

⁵ David sa til Jonatan: «Sannelig, i morgen er det nymåne, og da bør jeg sitte sammen med kongen for å spise. Men la meg gå, så jeg kan gjemme meg ute på marken til om kvelden den tredje dagen.

⁶ Hvis din far da virkelig spør etter meg, skal du si: David ba meg inntrengende om å få skynde seg til Betlehem, sin egen by, for der holdes det en årlig offerhøytid for hele slekten.

⁷ Hvis han sier at dette er godt, skal din tjener ha fred. Men hvis han blir meget vred, skal du vite at han har bestemt seg for å gjøre ham noe ondt.

⁸ Derfor skal du vise din tjener barmhjertighet, for du har ført din tjener inn i en Herrens pakt med deg. Men uansett, hvis det finnes noen misgjerning hos meg, så skal du drepe meg. For hvorfor skulle du føre meg til din far?»

⁹Men Jonatan sa: «Må det aldri hende deg! For hvis jeg visste sikkert at min far hadde bestemt at noe ondt skulle komme over deg, ville jeg ikke da ha fortalt det til deg?»

¹⁰Da sa David til Jonatan: «Hvem skal si det til meg? Eller tenk om din far svarer deg med harme?»

¹¹Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken!» Så gikk de begge ut på marken.

¹²Da sa Jonatan til David: «Herren, Israels Gud er vitne! Når jeg har forhørt meg hos min far en gang i morgen eller i overmorgen, og det virkelig er noe godt i vente for David, og jeg ikke sender beskjed og gjør det kjent for deg,

¹³ da skal Herren ramme Jonatan både nå og siden. Men hvis min far finner det for godt å gjøre ondt mot deg, skal jeg gjøre det kjent for deg og sende deg av sted, så du kan dra bort i fred. Må Herren være med deg, som Han har vært med min far.

¹⁴Ikke bare mens jeg ennå er i live, må du vise meg Herrens miskunnhet, så jeg ikke skal dø.

¹⁵ Men du må aldri ta din godhet bort fra mitt hus, nei, ikke engang når Herren har utryddet hver eneste en av Davids fiender fra jordens overflate.»

¹⁶ Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus og sa: «Må Herren kreve regnskap av Davids fienders hånd.»

¹⁷ Jonatan fikk igjen David til å sverge, fordi han elsket ham. For han elsket ham som sin egen sjel.

¹⁸ Da sa Jonatan til ham: «I morgen er det nymåne. Det vil bli spurt etter deg, fordi plassen din vil stå tom.

¹⁹ Men etter tre dager skal du skynde deg å komme ned til det stedet der du gjemte deg den dagen gjerningen skulle skje[103]. Bli ved steinen Esel!

²⁰Så skal jeg skyte tre piler mot den ene siden, som om jeg skjøt på blink.

²¹Jeg skal sende en gutt bort dit og si: Gå og finn pilene! Hvis jeg uttrykkelig sier til gutten: Se, pilene ligger på denne siden for deg, hent dem og kom! Da, så sant Herren lever, betyr det fred for deg og ingen fare.

²²Men hvis jeg sier til gutten: Se, pilene ligger bortenfor deg, da skal du gå din vei, for da vil Herren sende deg bort.

²³Når det gjelder den saken vi har snakket om, du og jeg, se, må Herren være[104] mellom deg og meg til evig tid!»

²⁴Så gjemte David seg ute på marken. Da nymånen hadde kommet fram, satte kongen seg ned for å holde festmåltidet.

²⁵Kongen satte seg, som han ellers gjorde, på plassen sin ved veggen. Jonatan reiste seg[105], og Abner satte seg ved Sauls side. Men Davids plass sto tom.

²⁶Likevel sa ikke Saul noe den dagen, for han tenkte: «Noe har skjedd med ham, så han ikke er ren. Han er sikkert ikke ren.»

²⁷Dagen etter, på den andre dagen i måneden, da det viste seg at Davids plass fremdeles sto tom, skjedde det at Saul sa til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn verken i går eller i dag kommet for å holde måltid?»

²⁸ Da svarte Jonatan Saul: «David ba meg inntrengende om å få dra til Betlehem.

²⁹Han sa: ‘Jeg ber deg, la meg dra, for vår slekt holder en offerhøytid i byen, og min bror har pålagt meg å være der. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, la meg gå av sted og se til mine brødre.’ Derfor har han ikke kommet til kongens bord.»

³⁰Da ble Sauls vrede opptent mot Jonatan, og han sa til ham: «Du sønn av en vrang og opprørsk kvinne! Vet jeg ikke at du har valgt deg Isais sønn til skam for deg selv og til skam for din mor som fødte deg[106]?

³¹For så lenge Isais sønn lever på jorden, kan verken du eller ditt kongedømme bli stadfestet. Derfor skal du nå sende bud og hente ham hit til meg, for han skal sannelig dø.»

³²Jonatan svarte sin far Saul og sa til ham: «Hvorfor skulle han dø? Hva har han gjort?»

³³ Da kastet Saul et spyd etter ham for å drepe ham. På den måten forsto Jonatan at hans far var fast bestemt på å drepe David.

³⁴Jonatan reiste seg fra bordet i brennende vrede. Han smakte ikke mat den andre dagen i måneden, for han sørget over David, fordi hans far hadde ført skam over ham.

³⁵Slik skjedde det at Jonatan neste morgen gikk ut på marken på den tiden han hadde avtalt med David, og en liten gutt var sammen med ham.

³⁶Da sa han til gutten: «Løp nå bort og finn pilene som jeg skyter ut.» Mens gutten løp bort, skjøt han en pil forbi ham.

³⁷Da gutten kom til stedet der den lå, den pilen Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter gutten og sa: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?»

³⁸Jonatan ropte igjen etter gutten: «Vær rask, skynd deg og stans ikke!» Gutten som var med Jonatan, samlet så opp pilene og kom tilbake til sin herre.

³⁹Men gutten visste ingenting. Bare Jonatan og David kjente til sammenhengen.

⁴⁰Så ga Jonatan våpnene sine til gutten og sa til ham: «Gå og bær alt inn i byen!»

⁴¹Med det samme gutten hadde gått, trådte David fram fra stedet på sørsiden[107] og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Han bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre, og de gråt sammen, men David gråt mest.

⁴²Så sa Jonatan til David: «Gå i fred, siden det står fast at vi begge har sverget i Herrens navn og sagt: Må Herren være[108] mellom deg og meg, og mellom din slekt[109] og min slekt, til evig tid.»

⁴³ Så brøt han opp og dro av sted, og Jonatan gikk inn i byen.