Read Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen Matteus’ evangelium 20 Bible Online

Matteus’ evangelium 20 - Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen bible

Matteus’ evangelium 20

¹For Himmelens rike kan sammenlignes med en bonde som dyrket vindruer. Tidlig om morgenen gikk han ut for å leie inn arbeidere til vingården sin. På torget fant han noen, og de avtalte en vanlig dagslønn for arbeidet før han sendte dem inn for å jobbe. Senere på formiddagen så han noen andre arbeidere som sto ledige på torget. Da sa han til dem at de også kunne gå inn i vingården og arbeide for ham. Han sa at han ville gi dem en rettferdig lønn, og de gikk inn i vingården og begynte å jobbe. Da det var blitt ettermiddag, så han enda flere arbeidere som sto ledige, og han engasjerte dem til å arbeide for seg i vingården. Da det bare var igjen én time av arbeidsdagen, så han ennå noen arbeidere som fortsatt sto ledige. Han spurte dem hvordan det kunne ha seg at de sto der så sent, da arbeidsdagen nesten var over. De svarte ham: ‘Fordi ingen har leid oss.’ Da sa Han til dem: ‘Dere får også gå inn i vingården, så skal jeg betale dere en rettferdig lønn.’

⁸Da kvelden kom, kalte eieren sammen alle arbeiderne for å gi dem lønn for det arbeidet de hadde gjort. Han begynte med de siste og fortsatte til de første. Da de som bare hadde jobbet den siste timen, kom for å få lønn, fikk hver av dem en dagslønn. Da de som hadde jobbet lengst, kom for å få lønn, trodde de at de skulle få mer, men de fikk også en dagslønn hver. Da klagde de til eieren: ‘Hvordan kan du lønne dem likt med oss, de som bare har jobbet én time? Vi har stått i varmen og slitt hele dagen.’

¹³Da svarte eieren av vingården: ‘Ble ikke vi enige om at du skulle få én dagslønn? Jeg har ikke gjort noe urettferdig mot deg, fordi du fikk som vi avtalte. Bare ta med deg pengene og gå! Jeg kan gjøre hva jeg vil med mine penger, og hvorfor skal du da være misunnelig fordi jeg er sjenerøs mot andre?’ Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få er utvalgt.»

¹⁷Da Jesus og de tolv disiplene var på vei opp til Jerusalem, tok Han dem til side på veien og sa til dem: «Hør her! Vi er på vei opp til Jerusalem, hvor Jeg, Menneskesønnen, skal bli gitt over til øversteprestene og til dem som underviser i Moselovene. De skal dømme Meg til døden og overlate Meg til dem som ikke kjenner Gud. Da skal Jeg bli hånet, pisket og korsfestet. Men på den tredje dagen skal Jeg stå opp igjen fra døden.»

²⁰Da kom moren til Jakob og Johannes fram til Jesus, og hun hadde også med seg sønnene sine. Hun knelte ned for å be Ham om noe. Jesus spurte henne: «Hva vil du?» Hun sa: «Kan du love at sønnene mine kan få sitte på hver sin side av Deg når dere kommer inn i riket Ditt?» Men Jesus svarte: «Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere gå gjennom de samme lidelsene som Jeg må gå gjennom, og tåle å bli utsatt for det samme som Jeg?» De svarte: «Ja, det kan vi.»

²³Så sa Han til dem: «Dere skal nok få oppleve lidelse på samme måte som Jeg opplever, men Jeg kan likevel ikke bestemme at dere skal få sitte på hver side av Meg. Det er opp til Min Far hvem som skal sitte der.» Da de ti andre disiplene hørte hva de hadde spurt om, ble de veldig sinte på de to brødrene.

²⁵Men Jesus samlet disiplene for å snakke med dem: «Dere vet hvordan de som har makt, utøver den over resten av folket og bestemmer over dem.

²⁶Men slik skal det ikke være blant dere. Hvis du ønsker å bli en leder, må du betjene de andre, og den som vil være den første, må bli den siste. På samme måte kom ikke Jeg for å bli betjent av andre. Jeg kom for selv å tjene og gi Mitt liv som betaling for menneskers synder.»

²⁹Da de gikk fra Jeriko, fulgte det fortsatt en stor folkemengde etter dem. Langs veien satt det to blinde menn. Da de fikk høre at Jesus gikk forbi, ropte de ut og sa: «Hjelp oss, Herre! Ha barmhjertighet med oss!» Mange snakket strengt til dem og ba dem være stille, men da ropte de bare enda høyere: «Hjelp oss, Herre! Vær god mot oss!»

³²Da Jesus hørte dem, stoppet Han opp og sa til dem: «Hva vil dere at Jeg skal gjøre for dere?» De svarte: «Vi vil kunne se!» Jesus syntes inderlig synd på dem, og Han rørte ved øynene deres. I samme øyeblikk kunne de se! De reiste seg opp og fulgte etter Jesus.