Read Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen Femte Mosebok 1 Bible Online

Femte Mosebok 1 - Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen bible

Femte Mosebok 1

¹Disse ordene sa Moses til hele Israel folk på østsiden av Jordan da de var i ørkenen, på sletten rett overfor Suf, mellom Paran, Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab. De var elleve dagsreiser fra Horeb på veien som går over Se’irfjellet til Kadesj-Barnea. På den første dagen i den ellevte måneden i det førtiende året talte Moses til Israels folk. Dette skjedde etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge i Hesjbon, og kongen i Basan, Og, som bodde i Asjtarot i Edre’i. Moses holdt denne talen mens han sto på andre siden av Jordan, i Moabs land:

⁶«Herren vår Gud sa dette til oss ved Horeb: ‘Dere har bodd ved dette fjellet lenge nok. Snu nå, bryt opp og dra mot amorittenes fjell, til alle stedene som ligger omkring på sletten, i fjellene og i lavlandet, Negev i Sør og ved kysten mot havet, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven Eufrat. Se, Jeg har lagt landet rett i hendene deres. Gå nå og innta dette landet som Herren deres Gud lovet å gi til deres forfedre Abraham, Isak og Jakob med alle deres etterkommere.’

⁹På den tiden sa jeg til dere: ‘Jeg alene klarer ikke å bære dere. Herren deres Gud har gjort dere til et stort folk. Nå er dere blitt så mange som stjernene på himmelen. Må Herren, deres fedres Gud, gjøre dette folket enda tusen ganger større og velsigne dere slik Han har lovet! Jeg synes det er tungt å skulle bære ansvaret alene. Jeg tynges ned av klagene deres.

¹³Ta ut noen kloke menn fra stammene så jeg kan sette dem som ledere over dere.’ Dere svarte meg: ‘Det er godt — det du ber oss om å gjøre.’ Så satte jeg stammehøvdingene, kloke menn med mye kunnskap, til å lede dere. Noen ble ledere for tusen, noen for hundre, noen for femti, noen for ti. Slik fikk stammene deres ledere.

¹⁶Den gangen befalte jeg også dommerne deres: ‘Hør på de uenighetene som folk har! Døm rettferdig mellom en mann og hans bror, eller om det skulle være en fremmed som er hos ham. Dere skal ikke være partiske når dere dømmer; dere skal høre like mye på liten og stor. Dere skal ikke være redd for noe menneske, for dommen hører Gud til. Er det en sak som er for vanskelig for dere, skal dere komme til meg med den, så jeg kan vurdere den.’

¹⁹Så dro vi slik Han hadde sagt, fra Horeb og gjennom hele den store og forferdelige ørkenen, som dere har sett. På veien til amorittenes fjell kom vi til Kadesj-Barnea. Jeg sa til dere: ‘Herren vår Gud gir oss amorittenes fjell, som vi nå er kommet til. Herren vår Gud har gitt oss landet som ligger rett foran oss, og Han har sagt at vi skal dra opp for å ta det. Herren, våre forfedres Gud sa til vårt folk: Frykt ikke og bli ikke redde!’

²²Da kom dere alle fram til meg og sa: ‘La oss sende noen speidere, så de kan utforske landet for oss. Når de kommer tilbake, kan de fortelle oss hvilken vei vi skal dra opp dit, og om de byene vi kommer til.’ Denne planen syntes jeg godt om. Derfor tok jeg ut tolv menn, én mann fra hver stamme. De la ut og dro opp i fjellene og kom til Esjkoldalen for å speide ut landet.

²⁵De tok med seg av landets frukter tilbake ned til oss, og de kunne rapportere: ‘Det er et godt land som Herren vår Gud gir oss.’ Likevel ville dere ikke dra opp, men gjorde opprør mot det Herren deres Gud hadde befalt. Dere klaget i teltene deres og sa: ‘Herren har ført oss ut av Egypt fordi Han hater oss. Derfor overgir Han oss til amorittene, så de kan ødelegge oss. Hvor kan vi dra? Noen av speiderne gjorde oss dessuten motløse da de sa: Folket vi skal ta, er større og høyere enn oss. Byene deres er store med himmelhøye festninger. Dessuten har vi sett anakittene der.’

²⁹Da svarte jeg dere: ‘Ikke vær redde eller la dere skremme av dem! Herren deres Gud, som har vært med dere og gått foran dere, skal kjempe for dere. Han vil gripe inn på samme måte som Han grep inn rett foran øynene på dere i Egypt. Dere har jo erfaring med hvordan Herren har hjulpet dere gjennom ørkenen: Han bar dere som en mann bærer sønnen sin, hele veien der dere gikk, og helt hit.’ Men til tross for det jeg sa, trodde dere ikke på Herren deres Gud — Han som gikk foran dere på veien for å se ut et sted hvor dere kunne slå leir. Han var med dere som en skysøyle om dagen, og en flamme om natten. Slik viste Han dere veien dere skulle gå.

³⁴Herren hørte hva dere sa og ble sint på dere. Da sverget Han: ‘Sannelig så skal ikke én eneste av dette klagende folket få se det gode landet som Jeg lovte å gi deres forfedre, bortsett fra Kaleb, Jefunnes sønn. Han skal få se det, for han fulgte Herren helt og fullt.’ Herren ble sint på meg også på grunn av deres oppførsel, og Han sa: ‘Du skal heller ikke få komme inn i dette landet, men Josva, Nuns sønn, som står foran deg — han skal komme inn. Du skal hjelpe ham å få opp motet, for han skal sørge for at Israel skal få landet.

³⁹Småbarna deres, som dere trodde ville bli krigsbytte, og sønnene deres som i dag ikke kjenner forskjell på godt og ondt, skal komme inn dit. De skal få dette landet — de skal eie det. Men dere skal snu og dra ut i ørkenen på veien mot Rødehavet.’

⁴¹Da angret dere oppførselen deres og sa: ‘Vi har syndet mot Herren. Vi vil slåss for dette landet, slik Herren vår Gud befalte oss.’ Da dere alle hadde gjort dere klare med våpnene, trodde dere dette skulle bli lett kamp. Men da sa Herren til meg: ‘Si at de ikke skal dra i kamp nå, for Jeg kommer ikke til å følge med dem, da vil de bli slått av fiendene.’ Selv om jeg sa dette til dere, ville dere ikke høre. Dere gjorde opprør mot det Herren hadde sagt, og stae som dere er, angrep dere likevel fienden. Amorittene, som bodde i fjellområdet der, kom imot dere og jagde dere som en bisverm. De slo dere i Se’ir og drev dere helt til Horma.

⁴⁵Så kom dere tilbake og gråt foran Herren, men Herren ville ikke høre på klagen deres. Han ville ikke lytte til det dere hadde å si. Derfor ble dere i Kadesj så lenge før dere dro videre.