Read Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen Apostlenes gjerninger 7 Bible Online

Apostlenes gjerninger 7 - Bibelen - Guds Ord Hverdagsbibelen bible

Apostlenes gjerninger 7

¹Så spurte øverstepresten: «Stemmer disse anklagene mot deg?» Stefanus svarte: «Brødre og fedre, hør hva jeg har å si: I sin tid åpenbarte herlighetens Gud seg for vår stamfar Abraham mens han var i Mesopotamia. Dette var før han bosatte seg i Karan. Da sa Gud til Abraham: ‘Du skal dra ut fra landet ditt, fra slekten din og fra hjemmet ditt, og dra til landet som Jeg vil vise deg.’

⁴Så dro han av sted og bosatte seg i Karan. Etter at faren hans var død, flyttet Abraham videre til dette landet som dere nå bor i. Gud ville at han skulle dra hit, men Han ga ham ikke noe landområde — ikke engang en liten bit. Men Gud ga et løfte om at hele slekten etter Abraham skulle få eie landet. På dette tidspunktet hadde Abraham ingen barn.

⁶Men Gud sa også at Abrahams etterkommere skulle komme til å bo i et fremmed land, der de skulle være slaver og undertrykt i fire hundre år: ‘Det folket som bruker Abrahams slekt som slaver, skal dømmes av Meg. Etterpå skal de forlate det fremmede landet, og de skal komme hit og tjene Meg.’

⁸Gud ga ham instrukser om at alle guttebarn skulle bli omskåret, og det skulle være et tegn på at de aksepterte den pakten Gud hadde inngått med Abraham. Så da Abraham ble far til Isak, ble Isak omskåret på den åttende dagen. Isak ble far til Jakob, og Jakob ble far til våre tolv stamfedre.

⁹Disse som skulle bli våre stamfedre, ble misunnelige på Josef og solgte ham som slave til Egypt. Men Gud var med ham. Han hjalp Josef ut av alle de vanskelighetene han møtte, og Han ga ham nåde og visdom i møte med farao, kongen i Egypt. Det resulterte i at Josef ble en av statslederne i Egypt. Ja, han fikk tillit og ansvar for å styre husholdningen til farao.

¹¹Etter en tid ble det hungersnød både i Egypt og i Kanaans land, og våre forfedre hadde ikke nok mat til å overleve. Da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han sønnene sine ned dit. På den andre reisen viste Josef seg for brødrene sine, og han avslørte hvem han var. Josefs slekt ble presentert for farao.

¹⁴Josef inviterte faren sin og hele slek-ten til å bo med ham i Egypt — de var til sammen syttifem mennesker. Jakob dro og ble i Egypt fram til han døde. Da ble han fraktet tilbake til Sikem og lagt i den graven som Abraham selv hadde kjøpt.

¹⁷Nå nærmet det seg tiden for at Gud ville oppfylle løftet som Han hadde gitt til Abraham. I denne tiden vokste folket vårt i Egypt, og etter hvert kom det også en ny konge. Han kjente ikke til Josef og hadde ingen respekt for hans etterkommere. Tvert imot behandlet denne kongen jødene veldig dårlig. Han undertrykte våre forfedre, og tvang dem til å sette sine nyfødte barn ut i ødemarken, for at de skulle dø.

²⁰Det var på denne tiden Moses ble født. Gud likte Moses. I tre måneder skjulte foreldrene ham hjemme, men til slutt måtte også han settes ut. Men han ble funnet av faraos datter, som tok ham til seg og oppdro ham som sin egen sønn. På den måten ble Moses opplært i all den kunnskapen som egypterne hadde. Han ble en dyktig mann som var flink til å snakke for seg.

²³Da han ble førti år, fikk han lyst til å besøke sine egne slektninger, israelittene. Mens han var hos dem, fikk han se en egypter som mishandlet en israelitt. Han syntes dette var veldig urettferdig, og derfor forsvarte han israelitten. Han hevnet seg på egypteren ved å slå ham i hjel. Moses trodde at israelittene skulle se på ham som sin redningsmann, men det gjorde de ikke.

²⁶Neste dag så han noen israelitter som slåss med hverandre. Han prøvde å ordne opp i krangelen ved å si: ‘Hold opp med å slåss, dere er jo brødre. Hvorfor krangler dere med hverandre?’ Men han som var mest aggressiv, skjøv Moses vekk og sa: ‘Hvem har gitt deg rett til å komme her og bestemme over oss? Har du tenkt å drepe meg på samme måten som du drepte egypteren?’

²⁹Da Moses hørte at det han hadde gjort, var blitt kjent, flyktet han fra Egypt. Han ble boende som innflytter i landet Midjan, og der fikk han to sønner. Etter førti år viste en Herrens Engel seg for ham i flammene til en brennende tornebusk. Dette skjedde i ørkenen ved Sinaifjellet. Da Moses så den brennende busken, ble han veldig nysgjerrig. Da han gikk nærmere for å se, hørte han Herrens stemme, som sa: ‘Jeg er dine forfedres Gud; Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.’ Da skalv Moses, og han turte ikke å se opp.

³³Herren fortsatte: ‘Ta av deg sandalene, for det stedet du står på, er hellig jord. Jeg har sannelig sett hvordan folket Mitt lider i Egypt. Jeg kjenner lidelsene deres, og Jeg har hørt klageropet deres over slavedriverne. Nå er Jeg kommet for å befri dem. Jeg sender deg til Egypt.’ I sin tid ville de ikke høre på Moses, men sa i stedet: ‘Hvem har gitt deg rett til å komme her og bestemme over oss?’ Nå skulle de få se at Gud sendte nettopp denne Moses til å bli deres befrier. Dette skjedde altså ved hjelp av den Engelen som hadde vist seg for ham i tornebusken. Og slik gikk det: Moses ledet dem ut av Egypt etter at han gjorde mange mirakler og tegn. Han ledet dem gjennom Rødehavet, og gikk med dem i ørkenen i førti år.

³⁷Det var også Moses som sa til Israels folk: ‘Gud skal reise opp en profet lik meg blant deres eget folk. Han skal dere høre på!’ Det var også Moses som fikk snakke med engelen på fjellet Sinai, og som formidlet Guds budskap til folket i ørkenen. Det var der han mottok budene fra Gud — budene som ville gi liv. Men folket ville ikke høre på Moses, og nå ville de reise tilbake til Egypt. Mens Moses var på fjellet, sa folket til Aron, broren til Moses: ‘Kom igjen! Kan du ikke lage guder til oss som kan gå foran oss? For denne Moses som førte oss ut fra Egypt er jo borte, og vi vet ikke hva som har hendt ham.’ Så lagde de seg en avgud som så ut som en kalv. Glade og fornøyde ofret de til den.

⁴²Da snudde Gud seg vekk fra dem i avsky over at de ba til andre guder. I boken til en av profetene sa Gud: ‘Ofret dere fra avlingene deres, og slaktet dere dyr som dere ofret til meg de førti årene dere, Israels folk, var på vandring? Dere dyrket heller avgudene deres, og derfor vil Jeg føre dere bort til et land så langt bort som Babel.’

⁴⁴I ørkenen hos våre forfedre hadde Gud pålagt Moses å lage et helt spesielt hellig telt — et Guds telt. Det fikk navnet tabernaklet. Gud ga Moses et konkret bilde av hvordan dette teltet skulle være. Dette gikk i arv til neste generasjon, og da Josva erobret det nye landet, tok de med seg teltet dit. Gud ville gi dem dette landområdet, men det bodde allerede folk der. Men Gud drev dem vekk foran ansiktet på våre forfedre, og tabernaklet ble brukt helt fram til kong Davids dager. David ba Gud om tillatelse til å bygge et hus — en bolig der Gud kunne være til stede. Dette oppdraget ga Gud til Davids sønn Salomo, som bygde tempelet.

⁴⁸Men Den Høyeste Gud bor ikke i templer som er lagd av menneskehender. Profeten sier det slik: ‘Himmelen er Min trone, og jorden er som en skammel for Mine føtter. Hvor er det huset dere kunne bygge for Meg? Hvor finnes stedet der Jeg kunne hvile? For alt dette har Jeg skapt.’

⁵¹Dere som er så sta og stolte i hjertet og uvillige til å lytte til det Gud sier. Dere er alltid i opposisjon mot Den Hellige Ånd — på samme måte som forfedrene deres. Enhver profet som sto fram for å forkynne Guds vilje og at Jesus, Den Rettferdige skulle komme, ble forfulgt og drept av dem. Dere har ved hjelp av engler sendt fra Gud mottatt Guds vilje og Guds bud. Likevel har dere sviktet Herren og ikke holdt Hans bud.»

⁵⁴Da de religiøse lederne hørte dette, ble de så rasende på Stefanus at de freste av sinne. Men Stefanus så opp mot Himmelen. Han var fylt av Den Hellige Ånd, og han fikk et syn av Guds herlighet. Han kunne se hvordan Jesus sto ved Guds høyre hånd. Da sa han: «Se! Jeg kan se at Himmelen er åpen, og at Menneskesønnen står ved Guds høyre hånd!»

⁵⁷Da ropte de rasende med høye stemmer, holdt seg for ørene og sprang mot Stefanus. De dro ham ut av byen, og der begynte de å kaste stein på ham for å drepe ham. Noen av dem som var til stede, la fra seg kappene sine hos en ung mann som het Saulus. Mens de steinet ham, ba Stefanus: «Herre Jesus, ta imot min ånd!» Så knelte han ned og ropte med høy stemme: «Herre, ikke anklag dem for denne synden!» Da han hadde ropt dette, døde han.