Read Det Norske Bibelselskap, 1930 Job 6 Bible Online

Job 6 - Det Norske Bibelselskap, 1930 bible

Job 6

¹Da tok Job til orde og sa:

²Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

³For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

⁴For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

⁵Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

⁶Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

⁷Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. {* d.e. ved mine lidelser.}

⁸Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

⁹Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

¹⁰Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

¹¹Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

¹²Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

¹³Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

¹⁴Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

¹⁵Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

¹⁶som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

¹⁷men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

¹⁸Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

¹⁹Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

²⁰de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

²¹Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

²²Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

²³at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

²⁴Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

²⁵Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

²⁶Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

²⁷Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

²⁸Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

²⁹Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

³⁰Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?