Read Norsk Bibel 88 Job 14 Bible Online

Job 14 - Norsk Bibel 88 bible

Job 14

¹Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

²Som en blomst skyter han opp og visner, han flykter som skyggen og blir ikke stående.

³Men selv over en slik en vokter ditt øye, og du fører meg fram for din domstol!

⁴Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én!

⁵Når mannens dager er fastsatt og hans måneders tall bestemt hos deg, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

⁶så vend ditt øye bort fra ham, så han kan ha ro så pass at han kan glede seg som en dagarbeider ved sin dag.

⁷For treet er det håp. Om det hogges ned, så spirer det igjen, på nye skudd mangler det ikke.

⁸Om roten blir gammel i jorden, og stubben dør ut i mulden,

⁹så setter det likevel knopper ved eimen av vann, og skyter greiner som et nyplantet tre.

¹⁰Men når en mann dør, så ligger han der. Når et menneske oppgir ånden, hvor er han da?

¹¹Som vannet renner ut av sjøen, og som en elv minker og tørker bort,

¹²slik legger et menneske seg ned og står ikke opp igjen. Så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke opp av søvnen.

¹³Å, om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over - om du ville sette meg tidsfrist og så komme meg i hu igjen!

¹⁴Når en mann dør, lever han da opp igjen? Alle min krigstjenestes dager vil jeg vente, til min avløsning kommer.

¹⁵Da skal du rope, og jeg skal svare deg, og du vil lengte etter din skapning.

¹⁶Men nå teller du mine skritt og vokter stadig på min synd.

¹⁷Forseglet i en pung ligger mine overtredelser, og du syr til over min misgjerning.

¹⁸Som et fjell faller og forvitrer, og en klippe blir flyttet fra sitt sted,

¹⁹som vannet huler ut steiner og flommen skyller bort muldjorden, slik gjør du menneskets håp til intet.

²⁰Du beseirer ham for alltid, og han må gå bort. Du skamfarer ansiktet hans og lar ham fare.

²¹Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke. Blir de fornedret, merker han det ikke.

²²Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.