Read Norsk Bibel 88 Salmene 78 Bible Online

Salmene 78 - Norsk Bibel 88 bible

Salmene 78

¹En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære! Vend øret til min munns ord!

²Jeg vil åpne min munn med billedspråk, jeg vil la det strømme fram gåtefulle ord fra gammel tid.

³Det vi har hørt og vet, det våre fedre har fortalt oss,

⁴det vil vi ikke skjule for deres barn. For den kommende slekt vil vi kunngjøre Herrens pris og hans styrke og de undergjerningene som han har gjort.

⁵Han har reist et vitnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre for sine barn,

⁶for at den kommende slekt, de barna som skulle bli født, skulle lære å kjenne dem, så de igjen kunne stå fram og fortelle dem for sine barn.

⁷Slik skulle de sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud.

⁸De skulle ikke bli som sine fedre, en oppsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde hjertet fast, og som ikke var trofast mot Gud i sin ånd.

⁹Efra’ims sønner, væpnede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

¹⁰De holdt ikke Guds pakt og ville ikke vandre i hans lov.

¹¹De glemte hans store gjerninger og de undrene som han hadde latt dem se.

¹²For fedrenes øyne hadde han gjort under i landet Egypt, på Soans mark.

¹³Han kløvde havet og lot dem gå gjennom det, han lot vannet stå som en voll.

¹⁴Han ledet dem ved skyen om dagen, og hele natten ved lysende ild.

¹⁵Han kløvde klipper i ørkenen og ga dem å drikke som av store vanndyp.

¹⁶Han lot bekker springe fram av klippen og vann flyte ned som strømmer.

¹⁷Men de fortsatte å synde mot ham, og var stadig gjenstridige mot Den Høyeste i ørkenen.

¹⁸De fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde slik mat som de hadde lyst på.

¹⁹Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?

²⁰Se, han har slått klippen så vann vellet fram og bekker strømmet over. Men kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk?

²¹Da Herren hørte det, ble han harm. Ild ble opptent mot Jakob, og vrede reiste seg mot Israel,

²²fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

²³Han ga skyene der oppe befaling og åpnet himmelens dører.

²⁴Han lot manna regne over dem til føde, og ga dem korn fra himmelen*.

²⁵Mennesker spiste englebrød, han sendte dem mat så de ble mette.

²⁶Han lot østavinden fare ut på himmelen, og førte sønnavinden fram ved sin styrke.

²⁷Han lot kjøtt regne ned over dem som støv, vingede fugler som havets sand.

²⁸Midt i leiren lot han dem falle, rundt omkring deres boliger.

²⁹De åt og ble mer enn mette. Det de lystet etter, ga han dem.

³⁰De hadde ennå ikke vendt seg fra sin lyst, ennå var maten i deres munn -

³¹da reiste Guds vrede seg mot dem. Han drepte de kraftigste blant dem, Israels utvalgte menn slo han ned.

³²Til tross for alt dette fortsatte de å synde, og de trodde ikke på hans undergjerninger.

³³Derfor lot han dagene deres svinne bort i tomhet, og deres år i forferdelse.

³⁴Når han drepte noen, søkte de ham. Da vendte de om og søkte Gud.

³⁵De kom i hu at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres gjenløser.

³⁶Men de bedro ham med sine ord og løy for ham med sin tunge.

³⁷Deres hjerte hang ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt.

³⁸Men han er barmhjertig. Han tilgir misgjerning og ødelegger ikke. Mange ganger vendte han sin vrede bort og lot ikke all sin harme bryte fram.

³⁹Han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer av sted og ikke kommer tilbake.

⁴⁰Hvor ofte de var gjenstridige mot ham i ørkenen! De gjorde ham sorg i ødemarken.

⁴¹De fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.

⁴²De mintes ikke hans hånd den dagen han forløste dem fra fienden,

⁴³da han gjorde sine tegn i Egypt og sine under på Soans mark.

⁴⁴Han gjorde elvene deres til blod, de kunne ikke drikke av bekkene.

⁴⁵Han sendte blodtørstige fluer som fortærte dem, og frosk som plaget dem.

⁴⁶Han ga deres grøde til gnageren og deres avling til gresshoppen.

⁴⁷Han slo deres vintrær med hagl og deres morbærtrær med haglsteiner.

⁴⁸Deres fe overga han til hagl og deres buskaper til lynild.

⁴⁹Han sendte mot dem sin brennende vrede - harme, forbitrelse og trengsel, en skare av engler som brakte ulykke.

⁵⁰Han ga sin vrede fritt løp mot dem. Han sparte ikke deres sjel for døden, men overga deres liv til pesten.

⁵¹Han slo alle førstefødte i Egypt, mannskraftens førstegrøde i Kams telt.

⁵²Og han lot sitt folk bryte opp som en saueflokk, han førte dem som en hjord i ørkenen.

⁵³Han ledet dem trygt, og de fryktet ikke. Men havet dekket deres fiender.

⁵⁴Han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berget hans høyre hånd hadde vunnet.

⁵⁵Han drev hedningene ut for deres øyne, og deres land skiftet han ut som arv til sitt folk, og han lot Israels stammer bo i deres telt.

⁵⁶Men de fristet Gud, Den Høyeste. De var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vitnesbyrd.

⁵⁷De falt fra og var troløse som sine fedre. De ble upålitelige, likesom en bue som svikter.

⁵⁸De vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne bilder.

⁵⁹Gud hørte det og ble vred, han fikk avsky for Israel.

⁶⁰Og han forlot sin bolig i Sjilo, det telt han hadde slått opp blant menneskene.

⁶¹Han overga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

⁶²Han overga sitt folk til sverdet og ble harm på sin arv.

⁶³Ild fortærte dets unge menn, og jomfruene fikk ingen bryllupssang.

⁶⁴Dets prester falt for sverdet, og dets enker fikk ikke holde sørgehøytid.

⁶⁵Da våknet Herren som av en søvn, lik en stridsmann som våkner fra vinen.

⁶⁶Han slo sine motstandere tilbake, og førte evig skam over dem.

⁶⁷Han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra’ims stamme.

⁶⁸Men han utvalgte Judas stamme, Sions berg, som han elsket.

⁶⁹Han bygde sin helligdom lik høye fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.

⁷⁰Han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra sauekveen.

⁷¹Han gjette sauene som ga melk, men han satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk, for Israel, sin arv.

⁷²Og han gjette dem med oppriktig hjerte og førte dem med kyndig hånd.