Read Norsk Bibel 88 Klagesangene 1 Bible Online

Klagesangene 1 - Norsk Bibel 88 bible

Klagesangene 1

¹Hvor ensom hun* sitter, byen som var full av folk! Hun er blitt som en enke, hun som var den store blant folkene. Fyrstinnen blant landene er blitt en trell!

²Hun gråter sårt om natten, tårene renner på hennes kinn. Hun har ingen trøster blant alle sine elskere. Alle hennes venner har vært troløse mot henne, de er blitt hennes fiender.

³I landflyktighet er Juda vandret bort etter trengsel og tung trelldom. Nå bor hun blant folkene og har ikke funnet ro. Forfølgerne har innhentet henne midt i trengslene.

⁴Veiene til Sion sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle byportene er ødelagt, prestene sukker. Jomfruene er sorgfulle, og selv er hun bitterlig bedrøvet.

⁵Hennes motstandere er blitt herrer. Hennes fiender er trygge, for Herren har lagt sorg på henne for hennes mange overtredelsers skyld. Hennes små barn har fienden ført i fangenskap.

⁶All prakt er blitt borte for Sions datter. Hennes stormenn ble lik hjorter som ikke finner beite, de gikk der uten kraft foran ham som drev dem.

⁷I sin nød og landflyktighet husker Jerusalem all den herlighet som hun hadde fra gamle dager. Da hennes folk falt for fiendens hånd, og hun ingen hjelper hadde, da så fienden henne, og de spottet fordi det var ute med henne.

⁸Grovt har Jerusalem syndet, derfor er hun blitt til en styggedom. Alle de som æret henne, forakter henne, for de så hennes nakenhet. Hun selv sukket og vendte seg bort.

⁹Hennes urenhet hang ved skjørtene hennes. Hun tenkte ikke på hva ende det ville ta med henne. Da sank hun på underlig vis, og det var ingen som trøstet henne. Herre, se min nød, for fienden triumferer!

¹⁰Fienden rakte hånden ut etter alle hennes kostbare ting. Hun så at hedninger kom inn i hennes helligdom, de som du bød ikke skulle komme inn i din menighet.

¹¹Hele hennes folk sukker og leter etter brød. De bytter sine kostbare ting bort for mat, for å oppholde livet. Se, Herre, se hvor foraktet jeg er blitt!

¹²Går det dere ikke til hjertet, alle dere som går forbi på veien? Sku og se om det finnes en smerte lik den smerten som er voldt meg, den som Herren har bedrøvet meg med på sin brennende vredes dag!

¹³Fra det høye sendte han ild i mine ben og lot den råde. Han spente ut garn for mine føtter, han støtte meg tilbake, han gjorde meg elendig, syk hele dagen.

¹⁴Mine overtredelser er festet på meg som et åk. Ved hans hånd er de knyttet sammen og lagt på min nakke. Han har brutt min kraft. Herren har gitt meg i hendene på dem som jeg ikke kan stå meg imot.

¹⁵Herren forkastet alle de kjempene som fantes hos meg. Han kalte sammen en folkeskare mot meg for å knuse mine unge menn. Herren har tråkket jomfruen, Judas datter, som i en vinpresse.

¹⁶Over dette gråter jeg. Mitt øye, mitt øye flyter bort i vann. Langt borte fra meg er trøsteren som omvender min sjel. Mine barn er ødelagt, for fienden fikk overhånd.

¹⁷Sion rekker ut sine hender, hun har ingen trøster. Herren har kalt sammen mot Jakob hans fiender rundt omkring. Jerusalem er blitt til en uren ting blant dem.

¹⁸Herren er rettferdig, for jeg var gjenstridig mot hans bud. Hør, alle folk! Se min smerte! Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.

¹⁹Jeg ropte på mine elskere, men de svek meg. Mine prester og mine eldste oppga ånden i byen da de lette etter mat for å overleve.

²⁰Se, Herre, jeg er i trengsel! Det gjærer i mitt indre, hjertet vender seg i mitt bryst. For jeg har vært gjenstridig. Utenfor har sverdet gjort meg barnløs. Innenfor er det som døden.

²¹De hørte at jeg sukket, det var ingen som trøstet meg. Alle mine fiender hørte om min ulykke, de gledet seg over at du har gjort det. Men du lar det komme en dag som du har forkynt, og da skal de bli som jeg.

²²La all deres ondskap komme for ditt åsyn. Gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine overtredelsers skyld! For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.