Read Norsk Bibel 88 Lukas 20 Bible Online

Lukas 20 - Norsk Bibel 88 bible

Lukas 20

¹Det skjedde en av dagene, mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da sto yppersteprestene og de skriftlærde fram, sammen med de eldste,

²og de sa til ham: Si oss, med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg en slik fullmakt?

³Men han svarte og sa til dem: Jeg vil også spørre dere om en ting. Si meg:

⁴Johannes’ dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?

⁵Da samrådde de seg med hverandre og sa: Dersom vi nå sier: Fra himmelen! - da vil han si til oss: Hvorfor trodde dere ham da ikke?

⁶Men dersom vi sier: Fra mennesker! - da kommer hele folket til å steine oss. For de tror fullt og fast at Johannes var en profet.

⁷Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.

⁸Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.

⁹Han begynte da å fortelle denne lignelsen til folket: En mann plantet en vingård. Han leide den bort til noen vingårdsmenn og dro så utenlands for lange tider.

¹⁰Da tiden var inne, sendte han en tjener til vingårdsmennene for at de skulle gi ham av vingårdens frukt. Men vingårdsmennene slo ham og sendte ham tomhendt bort.

¹¹Han fortsatte med å sende en annen tjener. Men også ham slo de og hånet, og sendte ham tomhendt bort.

¹²Han fortsatte og sendte en tredje, ham slo de til blods og kastet ham ut.

¹³Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende sønnen min, som jeg elsker. De vil sikkert vise aktelse for ham!

¹⁴Men da vingårdsmennene fikk se ham, samrådde de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen. La oss slå ham i hjel, så arven kan bli vår.

¹⁵Og de kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Hva skal nå vingårdens herre gjøre med dem?

¹⁶Han skal komme og drepe disse vingårdsmennene, og vingården skal han overlate til andre. Men da sa de som hørte på: Det må ikke skje!

¹⁷Men han så på dem og sa: Hva betyr da dette som står skrevet: Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein?

¹⁸Hver den som faller på denne steinen, skal bli knust. Men hver den som steinen faller på, ham skal den smuldre til støv.

¹⁹De skriftlærde og yppersteprestene søkte nå med det samme å få lagt hånd på ham. Men de fryktet for folket. De skjønte nemlig at det var dem han hadde talt om i denne lignelsen.

²⁰De voktet nå på ham en tid, og sendte noen for å lure på ham. Disse skulle late som om de var rettferdige, for å fange ham i ord, slik at de kunne få overgitt ham til myndighetene og til landshøvdingens makt.

²¹Og de spurte ham og sa: Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet.

²²Er det tillatt for oss å gi keiseren skatt, eller er det ikke?

²³Men han merket deres list og sa til dem:

²⁴Vis meg en denar! Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De svarte: Keiseren.

²⁵Han sa da til dem: Så gi da keiseren det som keiserens er, og Gud hva Guds er!

²⁶Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør. De undret seg over svarene hans, og tidde.

²⁷Så kom det noen saddukeere til ham, de som nekter at det er en oppstandelse. De spurte ham:

²⁸Mester, Moses har foreskrevet oss: Når en gift mann dør og han er barnløs, da skal mannens bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for sin bror.

²⁹Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde barnløs.

³⁰Den andre tok henne så til kone. Også han døde barnløs.

³¹Også den tredje tok henne, og slik med alle sju. De døde uten å etterlate seg barn.

³²Til sist døde også kvinnen.

³³Hvem av dem skal så ha kvinnen til kone i oppstandelsen? De har jo alle sju hatt henne til kone!

³⁴Jesus svarte og sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og blir gitt til ekte.

³⁵Men de som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, de verken tar til ekte eller blir gitt til ekte.

³⁶For de kan heller ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn.

³⁷Men at de døde reises opp, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.

³⁸Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham.

³⁹Da tok noen av de skriftlærde til orde og sa: Mester, du svarte godt!

⁴⁰For de våget ikke å spørre ham mer om noe.

⁴¹Men han sa til dem: Hvordan kan det sies at Messias er Davids sønn?

⁴²For David selv sier i Salmenes bok: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd

⁴³til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!

⁴⁴David kaller ham altså Herre. Hvordan kan han da være hans sønn?

⁴⁵Og mens hele folket hørte på, sa han til disiplene sine:

⁴⁶Ta dere i vare for de skriftlærde. De vil gjerne gå omkring i side kapper og liker at folk hilser på dem på torgene. De vil ha de fremste setene i synagogene og hedersplassene i gjestebudene.

⁴⁷De eter opp enkers hus, og for syns skyld holder de lange bønner. De skal få dess strengere dom.