Read Norsk Bibel 88 5 Mosebok 1 Bible Online

5 Mosebok 1 - Norsk Bibel 88 bible

5 Mosebok 1

¹Dette er de ordene som Moses talte til hele Israel i ørkenen på den andre siden av Jordan. Det var i ødemarken, midt imot Suf, mellom Paran og Tofel og Laban og Haserot og Di-Sahab,

²elleve dagsreiser fra Horeb etter den veien som fører til Se’ir-fjellene, til Kadesj-Barnea.

³Det var i det førtiende året, i den ellevte måneden, den første dagen i måneden, at Moses talte til Israels barn og bar fram alt det Herren hadde befalt ham å tale til dem.

⁴Det var etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon, og etter at han ved Edre’i hadde slått Og, kongen i Basan, som bodde i Asjtarot.

⁵På den andre siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å utlegge denne loven, og han sa:

⁶Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Lenge nok har dere oppholdt dere ved dette fjellet.

⁷Bryt nå opp og gi dere på veien til amorittfjellene og til alle de folk som bor der omkring, i ødemarken, i fjellbygdene og i lavlandet og i sydlandet og ved havstranden - til kana’aneernes land og til Libanon, helt til den store elven, elven Frat.

⁸Se, jeg har gitt dere dette landet. Dra av sted og innta det landet som Herren med ed har lovt å gi deres fedre Abraham, Isak og Jakob og deres ætt etter dem!

⁹Den gang sa jeg til dere: Jeg makter ikke alene å bære dere.

¹⁰Herren deres Gud har gjort dere tallrike, så dere i dag er mange som stjernene på himmelen.

¹¹Måtte bare Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger flere enn dere er, og velsigne dere, som han har lovt!

¹²Men hvordan kan jeg alene bære strevet og byrden med dere og all kranglingen deres?

¹³Kom med noen vise og forstandige og prøvede menn fra hver av stammene! Så vil jeg sette dem til høvdinger over dere.

¹⁴Da svarte dere meg: Det er både rett og godt det du sier.

¹⁵Så tok jeg stammehøvdingene deres, vise og prøvede menn, og satte dem til høvdinger over dere. Noen satte jeg over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti. Jeg gjorde dem til tilsynsmenn over stammene.

¹⁶Den gang bød jeg også deres dommere og sa: Hør på de sakene som deres brødre har seg imellom, og døm med rettferdighet mellom en mann og hans bror eller en fremmed som bor hos ham!

¹⁷Dere skal ikke gjøre forskjell på folk når dere dømmer. Den minste som den største skal dere høre på. Dere skal ikke være redde for noen, for dommen hører Gud til. Men om noen sak er for vanskelig for dere, skal dere føre den fram for meg. Så vil jeg høre på den.

¹⁸På samme tid bød jeg dere alt det dere skulle gjøre.

¹⁹Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og forferdelige ørkenen som dere har sett, på vei til amorittfjellene, slik som Herren vår Gud befalte oss. Og vi kom til Kadesj-Barnea.

²⁰Da sa jeg til dere: Nå er dere kommet til amorittfjellene, som Herren vår Gud vil gi oss.

²¹Se, Herren din Gud har gitt dere landet. Dra opp og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har sagt deg! Frykt ikke og vær ikke redd!

²²Da kom dere til meg alle sammen og sa: La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi oss melding om veien dit opp, og om byene vi kommer til!

²³Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blant dere tolv menn, én mann for hver stamme.

²⁴De dro av sted og dro opp i fjellene og kom til Esjkol-dalen. Og de utspeidet landet.

²⁵De tok med seg noe av landets frukt ned til oss, og de ga oss melding og sa: Det landet som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land.

²⁶Men dere ville ikke dra dit opp. Dere var gjenstridige mot Herrens, deres Guds ord.

²⁷Dere knurret i teltene deres og sa: Herren hater oss! Derfor har han ført oss ut av Egypt og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.

²⁸Hva er det for et land vi skal dra opp til? Våre brødre har gjort vårt hjerte motløst, for de sa: Det er et folk som er større og høyere enn vi! De har store byer med murer som når til himmelen, og der så vi også anakittenes barn.

²⁹Da sa jeg til dere: La dere ikke skremme, og vær ikke redde for dem.

³⁰Herren deres Gud, som går foran dere, han skal kjempe for dere, slik som dere så han gjorde det for dere i Egypt

³¹og siden i ørkenen. Der så du hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.

³²Likevel trodde dere ikke på Herren deres Gud,

³³han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass for dere, om natten i en ild, så dere kunne se den veien dere skulle gå, og om dagen i en sky.

³⁴Da Herren hørte det dere sa, ble han vred og sverget:

³⁵Sannelig, ikke noen av disse menn, av denne onde slekt, skal se det gode landet jeg har sverget å ville gi deres fedre -

³⁶ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn. Han skal få se det. Til ham og hans barn vil jeg gi det landet han har trådt på med sin fot, for han har trofast fulgt Herren.

³⁷Også meg ble Herren vred på for deres skyld. Og han sa: Heller ikke du skal komme dit inn.

³⁸Josva, Nuns sønn, som går deg til hånde, han skal komme dit inn. Sett mot i ham, for han skal skifte landet ut til arv blant Israel.

³⁹Og deres barn, som dere sa ville bli til krigsbytte, deres sønner, som ennå ikke kan skille godt fra ondt, de skal komme dit inn. Dem vil jeg gi det, de skal ta det i eie.

⁴⁰Men snu nå og dra ut i ørkenen, på veien til Rødehavet!

⁴¹Da svarte dere meg og sa til meg: Vi har syndet mot Herren! Nå vil vi dra opp og kjempe, slik som Herren vår Gud har befalt oss. Og dere bandt våpnene på dere hver og en, og dere mente det var en lett sak å dra opp i fjellandet.

⁴²Da sa Herren til meg: Si til dem: Dere skal ikke dra opp, og dere skal ikke kjempe, for jeg er ikke med dere. Dere kommer bare til å bli slått av fiendene.

⁴³Og jeg talte til dere, men dere hørte ikke på meg. Dere var gjenstridige mot Herrens ord, og dere var så overmodige at dere dro opp i fjellene.

⁴⁴Men amorittene, som bodde der i fjellene, dro ut mot dere, og de forfulgte dere som en bisverm. De slo dere sønder og sammen i Se’ir og drev dere like til Horma.

⁴⁵Da vendte dere tilbake og gråt for Herrens åsyn. Men Herren hørte ikke på klagene og vendte ikke sitt øre til dere.

⁴⁶Derfor måtte dere bli i Kadesj i så lang tid, hele den tiden dere var der.