Read Norsk Bibel 88 Apostlenes gjerninger 7 Bible Online

Apostlenes gjerninger 7 - Norsk Bibel 88 bible

Apostlenes gjerninger 7

²Og Stefanus svarte: Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan.

³Og han sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det landet som jeg vil vise deg!

⁴Da dro han ut fra Kaldeer-landet og slo seg ned i Karan. Og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere nå bor i.

⁵Han ga ham ingen eiendom i det, ikke en fotsbredd. Men han lovte å gi ham landet til eiendom, og hans ætt etter ham, enda han ikke hadde barn.

⁶Og Gud talte slik: Hans ætt skal leve som utlendinger i et fremmed land. Folket der skal holde dem i trelldom og mishandle dem i fire hundre år.

⁷Men det folket som de skal trelle under, vil jeg dømme, sa Gud. Og deretter skal de dra ut derfra og tjene meg på dette stedet.

⁸Og han ga ham omskjærelsens pakt. Han fikk så sønnen Isak og omskar ham på den åttende dagen. Og Isak fikk Jakob, og Jakob de tolv patriarkene.

⁹Og patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham.

¹⁰Han fridde ham ut av alle hans trengsler, og ga ham nåde og visdom for faraos, egypterkongens øyne. Og han satte ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus.

¹¹Så kom det hunger over hele landet Egypt og Kana’an. Det ble stor nød, og våre fedre fant ikke noe å mette seg med.

¹²Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit, først én gang.

¹³Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk kjennskap til Josefs slekt.

¹⁴Josef sendte da bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem sjeler.

¹⁵Så dro Jakob ned til Egypt, og han døde, han og våre fedre.

¹⁶De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham kjøpte av Hamors barn i Sikem for en kjøpesum av sølv.

¹⁷Etter som nå tiden nærmet seg da det løftet Gud hadde gitt til Abraham skulle bli oppfylt, vokste folket og ble tallrikt i Egypt,

¹⁸inntil det sto fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente Josef.

¹⁹Han for fram med list mot vårt folk. Han mishandlet våre fedre og tvang dem til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de ikke skulle leve opp.

²⁰På den tiden ble Moses født. Han var fager for Gud. I tre måneder ble han fostret i sin fars hus.

²¹Men da de hadde satt ham ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn.

²²Moses fikk opplæring i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger.

²³Da han hadde fylt førti år, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn.

²⁴Da han så en som led urett, hjalp han ham. Han hevnet den som ble mishandlet, og slo egypteren i hjel.

²⁵Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke.

²⁶Dagen etter kom han over to som sloss, og han prøvde å få dem til å holde fred, og sa: Menn, dere er jo brødre! Hvorfor gjør dere hverandre urett?

²⁷Men han som gjorde urett mot sin neste, støtte Moses fra seg og sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss?

²⁸Du vil kanskje slå meg i hjel, på samme måten som du slo egypteren i hjel i går?

²⁹Dette ordet fikk Moses til å flykte. Han ble en utlending i Midians land og fikk der to sønner.

³⁰Og da førti år var til ende, viste Herrens engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen av en brennende tornebusk.

³¹Da Moses så det, undret han seg over synet. Men da han gikk borttil for å se på det, kom en røst fra Herren:

³²Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp.

³³Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter, for det stedet du står på, er hellig grunn.

³⁴Jeg har lagt nøye merke til hvordan mitt folk blir mishandlet i Egypt. Deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å fri dem ut. Og nå, kom, jeg vil sende deg til Egypt.

³⁵Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? - ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken.

³⁶Han var den som førte dem ut, han gjorde under og tegn i Egypt og i Rødehavet og i ørkenen i førti år.

³⁷Han er den Moses som sa til Israels barn: Gud skal reise opp for dere en profet likesom meg av deres brødre.

³⁸Han er den som i menigheten i ørkenen var med engelen som talte til ham på Sinai berg, og med våre fedre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss.

³⁹Ham ville våre fedre ikke være lydige mot. De skjøv ham fra seg, og i sine hjerter vendte de seg til Egypt.

⁴⁰De sa til Aron: Gjør oss guder som kan dra foran oss! For vi vet ikke hva som er hendt med denne Moses, han som førte oss ut av landet Egypt.

⁴¹Og i de dagene laget de seg en kalv, bar fram offer til avgudsbildet, og gledet seg over det som deres egne hender hadde laget.

⁴²Men Gud vendte seg bort og overga dem til å dyrke himmelens hær, som det står skrevet i profetenes bok: Israels hus! Ga dere meg vel slaktoffer og andre offer i førti år i ørkenen?

⁴³Nei, dere bar med dere Moloks telt og guden Remfans stjerne, de bildene dere laget for å tilbe dem, og jeg vil føre dere i landflyktighet helt bortom Babylon.

⁴⁴Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt* i ørkenen. Han som talte til Moses, hadde påbudt ham å gjøre det etter det forbildet han hadde sett.

⁴⁵Dette tok våre fedre i arv, og sammen med Josva førte de det inn i det landet som hedningene hadde eid, de som Gud drev bort for våre fedre. Slik var det like til Davids dager.

⁴⁶Han fant nåde hos Gud, og ba om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud.

⁴⁷Men Salomo bygde ham et hus.

⁴⁸Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier:

⁴⁹Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?

⁵⁰Har ikke min hånd gjort alt dette?

⁵¹Dere stivnakker og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot - som deres fedre, så også dere!

⁵²Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet,

⁵³dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke har holdt den!

⁵⁴Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de skar tenner mot ham.

⁵⁵Men han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd.

⁵⁶Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!

⁵⁷Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham.

⁵⁸De drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne av seg ved føttene til en ung mann som hette Saulus.

⁵⁹Og de steinet Stefanus, mens han ba og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd!

⁶⁰Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synden! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.