Read Norsk Bibel 88 Romerne 9 Bible Online

Romerne 9 - Norsk Bibel 88 bible

Romerne 9

¹Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke - min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd,

²at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte.

³For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet.

⁴De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.

⁵Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.

⁶Men ikke så at Guds ord skulle ha slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel.

⁷Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn, for: I Isak skal det nevnes deg en ætt.

⁸Det vil si: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.

⁹For et løftesord er dette: Ved denne tiden neste år skal jeg komme, og da skal Sara ha en sønn!

¹⁰Ikke bare dette, men slik hendte det også med Rebekka. Hun ble med barn ved én mann, vår far Isak.

¹¹Og da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast,

¹²ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste.

¹³Som skrevet står: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

¹⁴Hva skal vi da si? Er det da urettferdighet hos Gud? Langt derifra!

¹⁵For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.

¹⁶Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.

¹⁷For Skriften sier til farao: Nettopp til dette reiste jeg deg opp: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden.

¹⁸Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han.

¹⁹Du vil da si til meg: Hva er det da han klager over? Hvem kan stå imot hans vilje?

²⁰Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik?

²¹Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære?

²²Men om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang?

²³Og om han nå gjorde dette for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er over miskunnhetens kar, som han forut hadde gjort i stand til herlighet?

²⁴Til å være slike kar har han også kalt oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger.

²⁵Slik sier han det også hos Hosea: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede.

²⁶Og det skal skje: På det stedet hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk! - der skal de bli kalt den levende Guds barn.

²⁷Og Jesaja roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare en rest bli frelst.

²⁸For sitt ord skal Herren sette i verk og hastig fullføre på jorden.

²⁹Og som Jesaja forut har sagt: Hadde ikke Herren Sebaot latt en ætt bli igjen for oss, da var vi blitt som Sodoma, vi var blitt lik Gomorra.

³⁰Hva skal vi da si? Jo, at hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet rettferdighet, men det er rettferdigheten av tro.

³¹Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov.

³²Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. De støtte mot snublesteinen,

³³som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.