Read Norwegian 1978 1. Mosebok 18 Bible Online

1. Mosebok 18 - Norwegian 1978 bible

1. Mosebok 18

¹Siden viste Herren seg for Abraham i eikelunden i Mamre, en gang han satt i teltåpningen midt på heteste dagen.

²Da han så opp, fikk han øye på tre menn som stod foran ham. Med det samme han fikk se dem, sprang han imot dem fra teltåpningen, bøyde seg til jorden

³og sa: «Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener!

⁴La oss få hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere her under treet!

⁵Så vil jeg komme med litt mat, som dere kan styrke dere med, før dere drar videre — siden dere nå har lagt veien om deres tjener.» De svarte: «Ja, gjør som du sier!»

⁶Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: «Skynd deg, ta tre mål hvetemel; kna det og bak kaker!»

⁷Selv sprang han bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til.

⁸Så tok han rømme og melk og den kalven som gutten hadde stelt til, og satte det fram for mennene. Og han stod hos dem under treet mens de spiste.

⁹Da sa de til Abraham: «Hvor er Sara, din kone?» Han svarte: «Hun er inne i teltet.»

¹⁰En av dem sa: «Jeg kommer til deg igjen neste år på denne tid, og da skal din kone Sara ha en sønn.» Sara hørte det i teltåpningen, som var like bak ham. [43]

¹¹Nå var Abraham og Sara gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger slik som kvinner pleier ha det.

¹²Derfor lo hun ved seg selv og tenkte: «Skulle jeg føle lyst, så gammel som jeg er? Og mannen min er også til års!»

¹³Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg virkelig få barn, så gammel som jeg er?

¹⁴Er det noe som er umulig for Herren? Neste år på denne tid kommer jeg igjen, og da skal Sara ha en sønn.»

¹⁵Sara nektet og sa at hun ikke hadde ledd; for hun var redd. Men han svarte: «Jo, du lo.»

¹⁶Nå brøt mennene opp og gikk i retning av Sodoma. Abraham gikk med; han ville følge dem på veien.

¹⁷Da tenkte Herren: «Skulle jeg skjule for Abraham det jeg vil gjøre?

¹⁸Abraham skal jo bli et stort og tallrikt folk, og i ham skal alle folk på jorden velsignes.

¹⁹Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og riktig, så Herren kan la Abraham få det han har lovt ham.»

²⁰Så sa Herren: «Sannelig, det lyder høye klagerop over Sodoma og Gomorra; deres synder er overmåte store.

²¹Nå vil jeg gå ned og se om de har båret seg så ille at som det høres etter den klagen over dem som er nådd opp til meg; og har de ikke det, vil jeg vite det.»

²²Så snudde mennene seg og gikk av sted til Sodoma. Men Herren ble fremdeles stående hos Abraham.

²³Abraham trådte nærmere og sa: «Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de ugudelige?

²⁴Om det nå er femti rettferdige i byen? Vil du rive dem bort da? Vil du ikke spare stedet av hensyn til de femti rettferdige som er der?

²⁵Det er da ikke din vis å gjøre slikt, å la rettferdige dø sammen med ugudelige, så det går den rettferdige likedan som den ugudelige. Nei, det er ikke din vis! Han som er hele jordens dommer, skulle ikke han gjøre det som rett er?»

²⁶Da sa Herren: «Finner jeg femti rettferdige i Sodoma, vil jeg spare hele byen for deres skyld.»

²⁷Abraham tok atter til orde og sa: «Se, jeg har våget meg til å tale til Herren, enda jeg bare er støv og aske.

²⁸Enn om det mangler fem på de femti rettferdige? Vil du ødelegge hele byen på grunn av de fem?» Han svarte: «Nei, finner jeg førtifem, skal jeg ikke ødelegge den.»

²⁹Abraham fortsatte å tale til ham: «Om det finnes førti?» sa han. Han svarte: «For de førtis skyld skal jeg ikke gjøre det.»

³⁰Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler! Enn om det finnes tretti der?» Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det så sant jeg finner tretti.»

³¹Abraham sa: «Se, jeg har våget meg til å tale til Herren. Enn om det finnes tjue der?» Han svarte: «For de tjues skyld skal jeg ikke ødelegge byen.»

³²Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler en eneste gang til! Enn om det finnes bare ti?» Han svarte: «For de tis skyld skal jeg ikke ødelegge den.»

³³Da Herren hadde talt ut med Abraham, gikk han bort, og Abraham gikk hjem.