Read Norwegian 1978 1. Mosebok 31 Bible Online

1. Mosebok 31 - Norwegian 1978 bible

1. Mosebok 31

¹Jakob fikk høre at Labans sønner sa: «Han har tatt alt det far eide. Av det som tilhørte vår far, har han lagt seg til all denne rikdommen.»

²Jakob så på Labans ansikt at han ikke var den samme mot ham som før.

³Da sa Herren til Jakob: «Vend tilbake til dine fedres land og din slekt, og jeg skal være med deg.»

⁴Da sendte Jakob bud etter Rakel og Lea og bad dem komme ut på marken, hvor han var med buskapen sin.

⁵Han sa til dem: Jeg ser på ansiktet til deres far at han ikke er den samme mot meg som før. Men min fars Gud har vært med meg.

⁶Dere vet selv at jeg har tjent deres far av all min kraft.

⁷Og så har han bedratt meg og forandret lønnen min ti ganger. Men Gud lot ham ikke få gjøre meg noe ondt.

⁸Når han sa: «De flekkete dyr skal være din lønn,» fikk hele buskapen flekkete unger. Og når han sa: «De stripete skal du ha til lønn,» fikk hele buskapen stripete unger.

⁹Slik tok Gud feet fra deres far og gav det til meg.

¹⁰På den tid småfeet paret seg, hadde jeg en drøm. Jeg så at bukkene som sprang på småfeet, var stripete, flekkete og droplete.

¹¹Og Guds engel sa til meg i drømme: «Jakob!» Jeg svarte: «Her er jeg.»

¹²Da sa han: «Se nå fram for deg, så skal du få se at alle bukkene som springer på småfeet, er stripete, flekkete og droplete. For jeg har sett alt det Laban har gjort mot deg.

¹³Jeg er den Gud som du så i Betel, der du salvet en minnestein og avla et løfte for meg. Gjør deg nå ferdig og dra bort fra dette landet, og vend tilbake til ditt hjemland!»

¹⁴Da tok Rakel og Lea til orde og sa til ham: «Har vi ennå arv og lodd i vår fars hus?

¹⁵Har han ikke regnet oss for fremmede? Han har jo solgt oss, og han har brukt opp det han fikk for oss.

¹⁶Ja, all den rikdommen Gud har tatt fra vår far, tilhører oss og våre barn. Gjør nå bare alt det Gud har sagt deg!»

¹⁷Så gjorde Jakob seg ferdig og satte sine barn og koner opp på kamelene.

¹⁸Han tok med seg hele buskapen sin, det feet han hadde skaffet seg i Mesopotamia, og alle de eiendelene han hadde samlet. Nå ville han dra til Isak, sin far, i Kanaan.

¹⁹Mens Laban var borte for å klippe sauene sine, stjal Rakel farens husguder. [81]

²⁰Og Jakob lurte arameeren Laban; for han sa ikke noe til ham om at han ville dra sin vei.

²¹Han rømte med alt det han eide. Han gav seg på veien, satte over Eufrat og drog i retning av Gilead-fjellet.

²²Den tredje dagen ble det fortalt Laban at Jakob hadde rømt.

²³Da tok han med seg frendene sine og satte etter ham sju dagsreiser og nådde ham igjen på Gilead-fjellet.

²⁴Men Gud kom til arameeren Laban i en drøm om natten og sa til ham: «Ta deg i vare så du ikke sier et vondt ord til Jakob!»

²⁵Da Laban nådde Jakob igjen, hadde han satt opp sitt telt på fjellet, og Laban og hans frender slo også leir på Gilead-fjellet.

²⁶Laban sa til Jakob: «Hva er det du har gjort? Du har lurt meg og ført døtrene mine bort som om de var hærtatt.

²⁷Hvorfor rømte du i hemmelighet og lurte meg? Hvorfor sa du det ikke til meg, så jeg kunne følge deg på veien med gledesrop og sang, med håndtromme og lyre?

²⁸Du lot meg ikke engang få kysse mine sønner og døtre. Dette var uklokt gjort av deg.

²⁹Det står i min makt å skade dere. Men deres fars Gud sa til meg i natt: Ta deg i vare så du ikke sier et vondt ord til Jakob!

³⁰Men når du nå har dratt bort, fordi du lengtet så etter din fars slekt, hvorfor stjal du da husgudene mine?»

³¹Jakob tok da til orde og sa til Laban: «Jeg var redd. For jeg tenkte du kunne ta døtrene dine fra meg med makt.

³²Men den du finner dine husguder hos, skal miste livet. Se nå etter hva jeg har med meg, mens våre frender er til stede, og ta det som tilhører deg!» Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.

³³Laban gikk inn i Jakobs telt og teltene til Lea og de to trellkvinnene, men fant ikke noe. Så gikk han ut av Leas telt og inn i Rakels telt.

³⁴Rakel hadde tatt husgudene, lagt dem i kamelsalen og satt seg på dem. Laban lette i hele teltet, men fant ingen ting.

³⁵Da sa Rakel til sin far: «Min herre må ikke ta det ille opp at jeg ikke kan reise meg for ham. For jeg har det på kvinners vis.» Så lette han, men fant ikke husgudene.

³⁶Da ble Jakob harm og kom med anklager mot Laban. Han tok til orde og sa til ham: «Hva ondt har jeg gjort? Hva er min synd, siden du forfølger meg slik?

³⁷Du har gjennomsøkt alt det jeg eier. Hva fant du som hører til i ditt hus? Legg det fram her for mine og dine frender, så de kan dømme mellom oss to!

³⁸Nå har jeg vært hos deg i tjue år. Sauene og geitene dine har aldri født for tidlig. Og værene i buskapen din har jeg ikke ett opp.

³⁹Jeg kom ikke til deg med dyr som var revet i hjel, men godtgjorde skaden selv. Når noe var stjålet, krevde du erstatning av meg, enten det hadde skjedd om dagen eller om natten.

⁴⁰Om dagen ble jeg plaget av hete og om natten av kulde; jeg fikk ikke søvn på mine øyne.

⁴¹I tjue år har jeg vært i ditt hus. Fjorten år tjente jeg for dine to døtre og seks år for småfeet ditt; og ti ganger endret du min lønn.

⁴²Hadde ikke min fars Gud vært med meg, Abrahams Gud og Isaks Redsel, så hadde du sikkert nå sendt meg tomhendt bort. Men Gud har sett min nød og mitt strev, og i natt har han felt sin dom.» [82]

⁴³Da tok Laban til orde og sa til Jakob: «Døtrene er mine, barna er mine og buskapen er min. Alt det du ser, er mitt. Hva kan jeg i dag gjøre for disse døtrene mine eller barna som de har født?

⁴⁴Kom nå, la oss slutte en pakt med hverandre! Den skal være vitne mellom meg og deg.»

⁴⁵Da tok Jakob en stein og reiste den som en minnestein.

⁴⁶Og han sa til frendene sine: «Sank sammen stein!» Så tok de steiner og laget en røys; og de holdt måltid der ved røysen. [83]

⁴⁷Laban kalte den Jegar-Sahaduta, og Jakob kalte den Gal-Ed. [84]

⁴⁸Laban sa: «Denne røysen skal i dag være vitne mellom meg og deg.» Derfor kalte de den Gal-Ed

⁴⁹og Mispa, for han sa: «Herren skal vokte på meg og deg, når vi ikke lenger ser hverandre. [85]

⁵⁰Farer du ille med døtrene mine, eller tar du deg andre koner ved siden av dem, så skal du vite at Gud er vitne mellom meg og deg, om det ikke er et menneske til stede.»

⁵¹Da sa Laban til Jakob: «Se, denne steinrøysen og minnesteinen har jeg reist mellom meg og deg!

⁵²Både røysen og steinen skal være vitner på at jeg ikke drar forbi dem til deg, og at du ikke kommer forbi dem til meg for å gjøre noe ondt.

⁵³Abrahams Gud og Nakors Gud, han som var deres fars Gud, skal dømme mellom oss.» Så sverget Jakob ved sin far Isaks Redsel.

⁵⁴Jakob ofret et slaktoffer på fjellet og bad sine frender til måltid. De spiste og ble natten over på fjellet.

⁵⁵Morgenen etter stod Laban tidlig opp. Han kysset døtrene sine og barna deres og velsignet dem. Så fór han hjem igjen.