Read Norwegian 1978 1. Mosebok 42 Bible Online

1. Mosebok 42 - Norwegian 1978 bible

1. Mosebok 42

¹Da Jakob fikk vite at det var korn i Egypt, sa han til sønnene sine: «Hvorfor sitter dere og ser på hverandre?

²Jeg har hørt,» sa han, «at de har korn i Egypt. Dra dit ned og kjøp korn til oss, så vi kan berge livet og slippe å dø!»

³Da drog Josefs brødre, ti i tallet, ned til Egypt for å kjøpe korn.

⁴Men Jakob sendte ikke Benjamin, Josefs helbror, av sted sammen med brødrene. Han var redd det skulle hende ham en ulykke.

⁵Så var da også Israels sønner blant dem som kom for å kjøpe korn, fordi det var hungersnød i Kanaan.

⁶Nå var Josef styrer i Egypt, og det var han som solgte korn til alt folket der. Da hans brødre kom, kastet de seg til jorden for ham.

⁷Med det samme Josef fikk se brødrene, kjente han dem igjen, men lot som om han var fremmed for dem. Han talte strengt til dem og sa: «Hvor kommer dere fra?» De svarte: «Vi kommer fra Kanaan for å kjøpe korn.»

⁸Josef kjente igjen brødrene sine, men de kjente ikke ham.

⁹Da mintes Josef det han hadde drømt om dem. Og han sa: «Dere er spioner som kommer for å se hvor landet er lettest å ta.»

¹⁰«Nei, herre,» svarte de, «dine tjenere er kommet for å kjøpe korn.

¹¹Vi er alle sønner av en og samme mann. Vi er ærlige folk og ikke spioner.»

¹²«Jo,» sa han, «dere er kommet for å se hvor landet er lettest å ta.»

¹³Da sa de: «Dine tjenere var tolv brødre, sønner av én mann i Kanaan. Den yngste er hjemme hos far, og en av oss er ikke mer.»

¹⁴Men Josef sa til dem: «Det er som jeg har sagt: Dere er spioner.

¹⁵Men nå skal dere settes på prøve: Så sant farao lever, slipper dere ikke herfra uten at deres yngste bror kommer hit!

¹⁶En av dere skal dra av sted for å hente deres bror, mens dere andre blir her som fanger! Så vil det vise seg om det dere sier, er sant. Hvis ikke, er dere spioner, så sant farao lever.»

¹⁷Så holdt han dem i forvaring i tre dager.

¹⁸Tredje dagen sa Josef til dem: «Gjør nå som jeg sier, så skal dere beholde livet! Jeg er en mann som frykter Gud.

¹⁹Dersom dere er ærlige folk, så la en av brødrene bli igjen i fengslet her, mens dere andre får dra av sted og ha med korn til å stille sulten for dem som er hjemme hos dere.

²⁰Kom så hit til meg med den yngste broren! Da vil jeg tro dere, og dere skal slippe å dø.» Og slik ble det.

²¹De sa seg imellom: «Sannelig, vi må bøte for det vi har gjort mot vår bror. Vi så jo hvor inderlig redd han var da han bad så pent for seg; og likevel hørte vi ikke på ham. Derfor er vi nå kommet i slik nød.»

²²Ruben tok da til orde og sa til dem: «Var det ikke det jeg sa, at dere ikke skulle gjøre noe ondt mot gutten? Men dere ville ikke høre. Og nå kreves gjengjeld for hans blod.»

²³De visste ikke at Josef skjønte dette; for han brukte tolk når han snakket med dem.

²⁴Og han snudde seg fra dem og gråt. Så kom han tilbake og snakket med dem. Han tok Simeon ut av flokken og bandt ham, mens de så på.

²⁵Siden gav Josef sine folk befaling om å fylle sekkene deres med korn, legge pengene fra hver av dem tilbake i sekkene og gi dem niste med på veien. Og det ble gjort.

²⁶Så lesset de kornet på eslene og drog av sted.

²⁷Men da de slo leir for natten, og en av dem åpnet sekken sin for å gi eselet fôr, fikk han øye på pengene; for de lå øverst i sekken.

²⁸Han sa til brødrene: «Jeg har fått pengene mine igjen. De ligger her i sekken min!» Da ble de rent ute av seg. Skjelvende så de på hverandre og sa: «Hva er det Gud har gjort mot oss?»

²⁹Så kom de hjem til sin far Jakob i Kanaan. Og de fortalte ham alt som hadde hendt dem.

³⁰«Mannen som rår der i landet, talte strengt til oss,» sa de, «og tok oss for folk som ville speide ut landet.

³¹Da sa vi til ham: Vi er ærlige folk og ikke spioner.

³²Vi var tolv brødre, sønner av en og samme far. En av oss er ikke mer, og den yngste er hjemme hos far i Kanaan.

³³Han som rår der i landet, sa da til oss: Dette vil jeg ha til tegn på at dere er ærlige folk: La en av brødrene bli igjen hos meg! Så kan dere andre ta alt dere trenger for å stille sulten for dem som er hjemme, og dra av sted.

³⁴Kom til meg med den yngste broren, så jeg kan se at dere ikke er spioner, men ærlige folk. Da skal dere få deres bror igjen, og dere kan fritt dra omkring i landet.»

³⁵Da de tømte sekkene, fant hver av dem sin pengepung der. Og da de fikk øye på pengepungene, ble de forskrekket, både de og faren.

³⁶Deres far Jakob sa til dem: «Dere gjør meg barnløs! Josef er ikke mer, Simeon er borte, og nå vil dere også ta Benjamin. Det er meg alt dette går ut over.»

³⁷Da sa Ruben til sin far: «Du kan drepe begge sønnene mine hvis jeg ikke kommer hjem til deg med Benjamin. Overlat ham bare til meg! Jeg skal føre ham tilbake til deg!»

³⁸Men Jakob svarte: «Min sønn skal ikke dra ned med dere. Hans bror er jo borte, og han er alene tilbake. Kommer han ut for en ulykke på den ferden dere skal gjøre, da sender dere meg, gammel og grå, med sorg ned i dødsriket.»

³⁹Det var fremdeles uår i landet.