Read Norwegian 1978 2. Samuelsbok 18 Bible Online

2. Samuelsbok 18 - Norwegian 1978 bible

2. Samuelsbok 18

¹David mønstret hæren som var med ham, og satte høvdinger over den, noen over tusen og noen over hundre mann.

²Så sendte han hæren av sted, en tredjedel under Joab, en tredjedel under Abisjai, sønn av Seruja og bror av Joab, og en tredjedel under Ittai fra Gat. Kongen sa til mennene: «Jeg vil også dra sammen med dere.»

³Men de svarte: «Du skal ikke dra ut. For om vi flykter, er det ingen som bryr seg om det, og om halvparten av oss faller, så enser ingen det. Men du er jevngod med ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du holder deg i byen og kommer derfra og hjelper oss.»

⁴Kongen sa da til dem: «Jeg skal gjøre som dere ønsker.» Så gikk kongen ut og stilte seg ved byporten, mens hele hæren drog av sted, i fylkinger på hundre og på tusen.

⁵Da sa han til Joab, Abisjai og Ittai: «Far varsomt med Absalom, gutten min!» Hele hæren hørte at kongen gav alle høvdingene dette påbud om Absalom.

⁶Så drog hæren ut i marken for å møte israelittene, og det kom til slag i Efraim-skogen.

⁷Der ble israelittene slått av Davids menn, og det ble et stort mannefall den dagen — i alt tjue tusen mann.

⁸Striden bredte seg over hele landet omkring, og skogen fortærte mer folk enn sverdet den dagen.

⁹Det bar så til at Absalom kom rett imot Davids menn. Han red på muldyret sitt, og muldyret kom inn under de tette grenene på en stor eik. Hodet hans satte seg fast i eika, og han ble hengende mellom himmel og jord. For muldyret han satt på, løp sin vei.

¹⁰Dette fikk en mann se, og han sa fra til Joab: «Jeg så Absalom henge i en eik.»

¹¹Da sa Joab til mannen som kom med meldingen: «Når du så det, hvorfor slo du ham da ikke til jorden med det samme? Så skulle jeg ha gitt deg ti sekel sølv og et belte.»

¹²Mannen svarte: «Om jeg så fikk tusen sekel sølv veid opp i neven, ville jeg ikke løfte hånden mot kongens sønn. Vi hørte jo alle at kongen gav deg og Abisjai og Ittai dette påbud: Pass på Absalom, gutten min!

¹³Men om jeg hadde gått fram med svik og tatt hans liv, så ville det ikke ha blitt skjult for kongen, og du hadde nok holdt deg unna.»

¹⁴Da sa Joab: «Jeg kan ikke stå her og hefte meg bort lenger.» Dermed tok han tre spyd i hånden og rente dem i brystet på Absalom, mens han ennå hang levende mellom grenene på eika.

¹⁵Da kom ti unge menn, Joabs våpensveiner, omringet Absalom og hogg til ham. Slik drepte de ham.

¹⁶Da blåste Joab i hornet, og folket snudde. De holdt opp med å forfølge israelittene, fordi Joab bød dem å stanse.

¹⁷Så tok de Absalom og kastet ham i en dyp grop i skogen og hauget opp en stor steinrøys over ham. Og alle israelittene flyktet, hver til sitt.

¹⁸Mens Absalom levde, hadde han reist en minnestein for seg. Det er den steinen som ennå står i Kongedalen. «For jeg har ingen sønn som kan holde oppe minnet om mitt navn,» sa han. Derfor gav han steinen navn etter seg, og siden er den blitt kalt «Absaloms minne» til denne dag. [39]

¹⁹Akima’as, sønn av Sadok, sa til Joab: «La meg få løpe og bringe kongen det gode budskapet at Herren har hjulpet ham til hans rett og fridd ham fra fiendene.»

²⁰Men Joab svarte: «Nei, i dag kan du ikke bringe noe gledesbud. En annen gang kan du gå med gledesbud, men ikke i dag; for kongens sønn er død.»

²¹Så sa Joab til nubieren: «Gå og fortell kongen det du har sett!» Nubieren bøyde seg for Joab, og så løp han av sted.

²²Men Akima’as, sønn av Sadok, tok til orde igjen og sa til Joab: «Det får gå som det vil, men la meg få løpe av sted etter nubieren.» Joab svarte: «Hvorfor vil du det, min sønn? Du får likevel ingen lønn for det budskapet.»

²³Han svarte: «Det får gå som det vil. Jeg løper av sted.» «Så løp da,» sa Joab. Akima’as løp da den veien som går over Jordan-sletten og fór forbi nubieren.

²⁴Imens satt David i portrommet, og vaktmannen gikk oppe på taket over porten. Da han kom bort til muren og så utover, fikk han øye på en mann som kom løpende alene.

²⁵Vaktmannen ropte ned til kongen og meldte det. Da sa kongen: «Er han alene, kommer han med godt budskap.» Mannen kom nærmere og nærmere.

²⁶Med ett fikk vaktmannen se en annen mann som kom løpende. Han ropte ned til portvakten: «Se, der kommer enda en løpende alene.» Kongen sa: «Han kommer også med godt budskap.»

²⁷Da sa vaktmannen: «Jeg synes den første løper så likt Akima’as, sønn av Sadok.» Kongen svarte: «Han er en god mann, og kommer nok med gledesbud.»

²⁸Akima’as ropte til kongen: «Vær hilset!» Han kastet seg ned for kongen med ansiktet mot jorden og sa: «Lovet være Herren din Gud, som har latt deg vinne over de mennene som løftet sin hånd mot deg, herre konge.»

²⁹Kongen spurte: «Står det bra til med Absalom, gutten min?» Akima’as svarte: «Jeg så at det var stort oppstyr der da Joab sendte kongens tjener og meg av sted, men jeg vet ikke hva det var.»

³⁰Kongen sa: «Gå til side og bli stående der!» Han gikk til side og ble stående.

³¹Med det samme kom nubieren og sa: «Her er et godt budskap, herre konge! I dag har Herren hjulpet deg til din rett og fridd deg fra alle dem som hadde reist seg mot deg.»

³²Kongen spurte: «Står det bra til med Absalom, gutten min?» Nubieren svarte: «Herre konge, måtte det gå dine fiender og alle som reiser seg mot deg for å skade deg, slik som det er gått med gutten.»

³³Da ble kongen dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, ropte han: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!»