Read Norwegian 1978 1. Kongebok 22 Bible Online

1. Kongebok 22 - Norwegian 1978 bible

1. Kongebok 22

¹Arameerne og israelittene holdt seg nå i ro i tre år; det var ingen ufred mellom dem.

²Det tredje året drog Josjafat, kongen i Juda, ned til kongen i Israel.

³Da sa Israels konge til mennene sine: «Dere vet vel at Ramot i Gilead tilhører oss? Og så sitter vi stille og tar ikke byen fra arameerkongen!» [51]

⁴Og til Josjafat sa han: «Vil du være med på en hærferd mot Ramot i Gilead?» Josjafat svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»

⁵Men etterpå sa Josjafat: «Søk først råd hos Herren!»

⁶Da kalte Israels konge sammen profetene, omkring fire hundre mann, og spurte dem: «Skal jeg dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Herren vil gi byen i kongens hånd.»

⁷Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?»

⁸Israels-kongen svarte: «Det fins enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, fordi han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke tale slik!»

⁹Da ropte Israels-kongen på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!»

¹⁰Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskeplass ved byporten i Samaria, og alle profetene stod foran dem og sa fram spådommene sine.

¹¹Sidkia, sønn av Kena’ana, laget seg da horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.»

¹²Alle de andre profetene spådde likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg. Herren vil gi byen i kongens hånd.»

¹³Sendebudet som var gått for å hente Mika, sa til ham: «De andre profetene spår alle som én at det skal gå kongen vel. La nå dine ord være som deres, og spå godt, du også!»

¹⁴Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det Herren sier til meg, det må jeg tale.»

¹⁵Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal vi la det være?» Han svarte: «Dra opp, så skal du ha lykken med deg! Herren vil gi byen i kongens hånd.»

¹⁶Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i Herrens navn?»

¹⁷Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem igjen i fred, hver til sitt!»

¹⁸Da sa Israels-kongen til Josjafat: «Var det ikke det jeg fortalte deg at han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt?»

¹⁹Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær stod omkring ham, noen på høyre og noen på venstre side.

²⁰Da spurte Herren: «Hvem vil dåre Akab så han gjør en hærferd til Ramot i Gilead og faller der?» En svarte så og en annen så.

²¹Da gikk ånden fram, stilte seg for Herrens åsyn og sa: «Jeg skal dåre ham.» «Hvordan?» spurte Herren.

²²Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Ja, du kan få dåre ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!»

²³Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men han har varslet ulykke for deg.

²⁴Da gikk Sidkia, sønn av Kena’ana, bort og gav Mika et slag på kinnet og sa: «Hvordan er Herrens Ånd gått over fra meg for å tale til deg?»

²⁵Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom og leter etter et skjulested.»

²⁶Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongesønnen Joasj

²⁷og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel, og la ham leve på vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen!»

²⁸Mika sa: «Kommer du virkelig uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»

²⁹Så drog kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.

³⁰Israels-kongen sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg går i striden. Men du kan ha på dine vanlige klær.» Så tok Israels-kongen på seg andre klær og gikk i striden.

³¹Nå hadde arameerkongen sagt fra til sine trettito høvdinger for stridsvognene: «Dere skal ikke angripe noen, enten de er små eller store, ingen uten Israels konge.»

³²Da høvdingene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er sikkert kongen i Israel.» Så vendte de seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop.

³³Og straks vognhøvdingene så at det ikke var Israels-kongen, vendte de seg fra ham.

³⁴Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels-kongen mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg ut av slaget! Jeg er såret.»

³⁵Striden ble stadig hardere den dagen, og de holdt kongen oppreist i vognen, så han kunne følge kampen mot arameerne. Blodet rant fra såret ned i vognen, og da kvelden kom, døde han.

³⁶Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: «Hver mann hjem til sin by og sitt land!»

³⁷Slik døde kongen, og de førte ham til Samaria og gravla ham der.

³⁸Og da de skylte vognen ved Samaria-dammen, slikket hundene hans blod, mens skjøgene badet seg der. Det gikk som Herren hadde sagt.

³⁹Det som ellers er å fortelle om Akab og alt det han utrettet, om elfenbenshuset han reiste, og alle byene han bygde, det står skrevet i Israels-kongenes krønike. [52]

⁴⁰Så gikk Akab til hvile hos sine fedre, og hans sønn Akasja ble konge etter ham.

⁴¹Da Akab hadde vært konge i Israel i fire år, ble Josjafat, sønn av Asa, konge i Juda.

⁴²Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor hette Asuba, og hun var datter av Sjilki.

⁴³Josjafat fulgte i ett og alt i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.

⁴⁴Likevel ble ikke offerhaugene nedlagt; folket fortsatte å ofre og brenne røkelse på haugene.

⁴⁵Josjafat levde i fred med kongen i Israel.

⁴⁶Det som ellers er å fortelle om Josjafat og de storverk han gjorde, og krigene han førte, det er skrevet opp i Juda-kongenes krønike.

⁴⁷Resten av dem som drev tempelutukt, de som var igjen fra hans far Asas tid, jaget han ut av landet.

⁴⁸Den gang var det ingen konge i Edom. Det var en stattholder som styrte.

⁴⁹Josjafat bygde Tarsis-skip som skulle gå til Ofir etter gull. Men de kom ikke av sted, for noen skip forliste ved Esjon-Geber. [53]

⁵⁰Den gang sa Akasja, sønn av Akab, til Josjafat: «La mine folk fare sammen med dine på skipene.» Men det ville ikke Josjafat.

⁵¹Så gikk Josjafat til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i fedregraven i sin far Davids by, og hans sønn Joram ble konge etter ham.

⁵²Da Josjafat hadde vært konge i Juda i sytten år, ble Akasja, sønn av Akab, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i Israel i to år.

⁵³Akasja gjorde det som var Herren imot; han fulgte i fotsporene til sin far og mor og til Jeroboam, sønn av Nebat, han som fikk Israel til å synde.

⁵⁴Han dyrket Ba’al og kastet seg ned for ham og vakte harme hos Herren Israels Gud, helt og fullt som hans far hadde gjort.