Read Norwegian 1978 Salmene 78 Bible Online

Salmene 78 - Norwegian 1978 bible

Salmene 78

¹En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, vend øret til ordene ¬fra min munn!

²Jeg vil åpne munnen ¬og tale i bilder, bære fram gåtefull tale ¬fra gammel tid.

³Det vi har hørt og kjenner til, det våre fedre har fortalt oss,

⁴skjuler vi ikke for deres barn. Vi vil fortelle til etterslekten om Herrens herlige verk ¬og hans velde, om alle de under han har gjort.

⁵Han gav sine bud i Jakob og satte en lov i Israel. Den befalte han våre fedre å gjøre kjent for sine barn.

⁶Han ville at etterslekten, de barn som siden ble født, skulle lære loven å kjenne. Så skulle de stå fram og kunngjøre den for sine barn,

⁷for at de kunne sette ¬sin lit til Gud og ikke glemme ¬Guds gjerninger, men nøye holde hans bud.

⁸De skulle ikke bli ¬som sine fedre, en trassig og gjenstridig ætt, en ætt som ikke var fast i sinn, og ikke var trofast ¬mot Gud i sin ånd.

⁹Efraims sønner, ¬væpnet med buer, tok flukten på stridens dag.

¹⁰De holdt seg ikke til Guds pakt og nektet å følge hans lov.

¹¹De glemte hans store gjerninger og de under ¬han hadde latt dem se.

¹²Han gjorde under ¬for deres fedre på Soan-marken i Egypt. [95]

¹³Han kløvde sjøen ¬og førte dem over, mens han lot vannet stå ¬som en voll.

¹⁴Han ledet dem ¬i en sky om dagen, og hver natt i en lysende ild.

¹⁵Han kløvde fjell i ørkenen og gav dem vann å drikke, rikelig som fra havdypet ¬under jorden.

¹⁶Han lot bekker strømme ¬fram av berget og vannet renne som elver.

¹⁷Men de holdt ikke opp ¬med å synde mot ham, de trosset Den Høyeste ¬i ørkenen.

¹⁸Med vitende og vilje satte de Gud på prøve da de krevde mat etter egen lyst.

¹⁹De talte mot ham og sa: «Kan Gud dekke bord ¬i ødemarken?

²⁰Han slo på berget ¬så vannet rant, og bekkene flommet fram. Men kan han også gi oss brød og skaffe kjøtt til sitt folk?»

²¹Da Herren hørte det, ¬ble han harm. En ild brøt ut mot Jakob, Guds vrede flammet mot Israel,

²²fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

²³Så gav han befaling til skyene og åpnet himmelens dører;

²⁴han lot det regne manna ¬til føde for dem, gav dem korn fra himmelen.

²⁵Englebrød ¬fikk mennesker spise, Gud sendte dem mat ¬så de ble mette.

²⁶Han lot østavinden blåse ¬fra himmelen, drev sønnavinden fram ¬med sin kraft.

²⁷Han lot kjøtt regne ned ¬til dem som støv, flygende fugler ¬som havets sand.

²⁸Midt i leiren lot han dem falle, rundt omkring deres boliger.

²⁹De spiste alle og ble mette, han sendte dem ¬det de krevde selv.

³⁰Men før de hadde stilt sin trang, mens de ennå hadde mat ¬i munnen,

³¹flammet Guds vrede opp ¬mot dem. Han drepte de kraftigste ¬blant dem, slo Israels unge stridsmenn ¬til jorden.

³²Likevel fortsatte de å synde og trodde ikke på hans under.

³³Så lot han deres dager ¬svinne som et pust, deres leveår ende ¬med forferdelse.

³⁴Når han drepte noen, ¬søkte de ham, da vendte de om ¬og spurte etter Gud.

³⁵De tenkte på ¬at Gud er deres klippe, at Den Høyeste Gud ¬er deres forløser.

³⁶Likevel bedrog de ham ¬med sine ord og løy for ham med sin tunge.

³⁷I sitt hjerte ¬holdt de ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt.

³⁸Men han var barmhjertig; han tilgav synden og gjorde ikke ende på dem. Gang på gang holdt han ¬vreden tilbake og lot ikke all sin harme ¬bryte fram.

³⁹Han husket ¬at de bare var mennesker, et vindpust som farer av sted ¬og blir borte.

⁴⁰Men de trosset ham ofte ¬i ødemarken og voldte ham sorg i ørkenen.

⁴¹Om og om igjen ¬satte de Gud på prøve og krenket Israels Hellige.

⁴²De husket ikke at han grep inn den dagen han fridde dem ¬fra fienden,

⁴³da han viste sine tegn i Egypt, sine under på Soan-marken.

⁴⁴Han gjorde elvene der til blod, ingen kunne drikke av bekkene.

⁴⁵Han sendte mot dem ¬klegg som bet, og frosk som herjet blant dem.

⁴⁶Han gav deres avling ¬til gnageren, deres grøde ¬til gresshoppesvermen.

⁴⁷Han ødela vintrærne deres ¬med hagl og morbærtrærne med rimfrost.

⁴⁸Han sendte sykdom på feet, lot buskapen rammes av pest.

⁴⁹Han sendte mot dem ¬sin brennende harme, vrede, forbitrelse og nød, en sendeferd av ulykkes-engler. [96]

⁵⁰Han gav sin vrede fritt løp og sparte dem ikke for døden, men overgav deres liv ¬til pesten.

⁵¹Han slo alle førstefødte i Egypt, den beste kraft i hamittenes telt. [97]

⁵²Så lot han sitt folk ¬bryte opp som småfe, som en hjord i ørkenen ¬førte han dem.

⁵³Han ledet dem trygt, ¬så de ikke var redde, sjøen dekket deres fiender.

⁵⁴Han førte dem ¬til sitt hellige land, til fjellet han vant ¬med sin høyre hånd.

⁵⁵Andre folk drev han bort ¬for dem; han skiftet ut deres land ¬som en arv og lot Israels stammer bo ¬i deres telt.

⁵⁶Men de utfordret og trosset ¬Den Høyeste Gud og rettet seg ikke ¬etter hans påbud.

⁵⁷De falt fra og var troløse ¬som sine fedre, de sviktet, ¬lik en bue som blir slakk.

⁵⁸De krenket ham ¬med sine offerhauger, med avgudsbildene ¬egget de ham.

⁵⁹Gud hørte det og ble harm, han vraket Israel helt og fullt.

⁶⁰Han oppgav den bolig ¬han hadde i Sjilo, det teltet han bodde i ¬blant menneskene. [98]

⁶¹Sin makt lot han føres bort ¬som bytte, sin herlighet gav han ¬i fiendens hånd.

⁶²Han overgav sitt folk til sverdet, han var harm på sitt eget folk.

⁶³Ilden fortærte ¬de unge stridsmenn, pikene fikk ingen bryllupssang.

⁶⁴Folkets prester falt for sverdet, og enkene fikk ikke ¬holde sørgehøytid.

⁶⁵Da våknet Herren ¬som av en søvn, lik en stridsmann ¬som våkner av rusen.

⁶⁶Han slo sine motstandere ¬tilbake og førte evig skam over dem.

⁶⁷Han forkastet Josefs telt og valgte ikke Efraims stamme.

⁶⁸Men Juda-stammen ¬valgte han ut og Sion-fjellet som han elsker.

⁶⁹Han bygde sin helligdom ¬himmelhøy, lik jorden som han grunnla ¬for alltid.

⁷⁰Han valgte ut sin tjener David og hentet ham fra sauekveen.

⁷¹Han tok ham bort ¬fra lamsauene og satte ham til hyrde ¬for Jakob, sitt folk, for Israel, sin eiendom.

⁷²Og David gjette dem ¬med oppriktig hjerte og ledet dem med kyndig hånd.