Read Norwegian 1978 Jeremia 48 Bible Online

Jeremia 48 - Norwegian 1978 bible

Jeremia 48

¹Om Moab. Så sier Herren, Allhærs Gud, ¬Israels Gud: Ve Nebo! Byen er lagt øde. Kirjatajim er inntatt ¬og vanæret, borgen er blitt til skam ¬og skrekk. [105]

²Det er slutt på moabittenes ry. I Hesjbon la de onde planer ¬mot dem: «Kom, la oss utrydde ¬dem som folk!» Også du, Madmen, ¬skal bringes til taushet, sverdet skal forfølge deg.

³Hør klageropet fra Horonajim, der er herjing ¬og stor ødeleggelse.

⁴Moab er brutt sammen, barna der setter i å skrike.

⁵Ja, oppover bakken til Luhit går folket og gråter. På veien ned mot Horonajim høres det skrik ¬over sammenbruddet:

⁶«Flykt, så dere kan berge livet!» Men dere blir som en busk ¬i ødemarken.

⁷Fordi du stolte på ditt gods ¬og dine skatter, skal også du bli hærtatt. Kamosj må gå i fangenskap og hans prester og høvdinger ¬med ham.

⁸Over hver by kommer en ¬som herjer, ikke en eneste by slipper unna. Dalen skal herjes og høysletten legges øde, slik som Herren har sagt.

⁹Gi moabittene vinger å fly med, for de skal av sted i en fart. Landets byer skal bli øde, og ingen skal bo i dem.

¹⁰Forbannet være den som forsømmer å gjøre ¬Herrens verk! Forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!

¹¹Moab var trygg ¬fra ungdommen av, lå rolig som vin på sin berme, ble ikke helt over fra kar til kar, — han måtte ikke gå ¬i fangenskap. Derfor har han beholdt ¬sin smak, hans duft er ikke forandret.

¹²Men se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren, da jeg sender vintappere ¬til ham. De skal tappe ham om ¬og tømme hans kar og slå hans krukker i stykker.

¹³Moab skal skamme seg ¬over Kamosj, likesom Israel fikk skam ¬av Betel, som de satte sin lit til.

¹⁴Hvordan kan dere si: «Vi er krigere ¬og djerve stridsmenn»?

¹⁵Nå skal Moab herjes; fienden drar opp mot hans ¬byer, og den beste ungdommen ¬slaktes ned, lyder ordet fra Kongen, — Herren, Allhærs Gud, ¬er hans navn.

¹⁶Moabs undergang er nær, raskt kommer ulykken ¬over ham.

¹⁷Ha medlidenhet med ham, alle grannefolk omkring, alle dere som kjenner ¬hans navn. Si: «Å, at den er brukket, den sterke stav, ¬det herlige septer!»

¹⁸Stig ned fra din hedersplass, ¬sett deg i støvet, du Dibons datter ¬som bor i byen. For han som skal herje Moab, drar nå opp imot deg og ødelegger ¬dine festningsverker.

¹⁹Still deg ved veien ¬og hold utkikk, du som bor i Aroer! Spør flyktningene ¬som kom seg unna: «Hva er det som har hendt?»

²⁰Moab er knust og vanæret. Nå kan du hyle og skrike. Gjør det kjent ved Arnon at Moab er ødelagt.

²¹Straffedommen har rammet slettelandet, byene Holon, Jahsa og Mofa’at,

²²Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim,

²³Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon,

²⁴Kerijot og Bosra og alle de andre byene i Moab, både fjern og nær.

²⁵Moabs horn er hogd av, hans arm er brukket, ¬sier Herren.

²⁶Gjør Moab drukken, for han har hovmodet seg ¬mot Herren. Så kan han ligge der og spy og bli til spott, han også.

²⁷Eller holdt du ikke Israel ¬for narr? Kanskje han var grepet ¬blant tyver, siden du rister på hodet hver gang du snakker om ham?

²⁸Dra bort fra byene og slå dere ned i fjellet, dere som bor i Moab! Gjør som duen, ¬den bygger rede i sidene av en gapende kløft.

²⁹Vi har hørt ¬om moabittenes stolthet, hvor selvgode de er, om deres overmot, ¬stolthet og hovmod, hvor overlegne de er i sjel ¬og sinn.

³⁰Jeg vet hvor frekke de er, ¬sier Herren, jeg kjenner deres tomme skryt. Uredelige er de i alt de gjør.

³¹Derfor jamrer jeg over Moab, skriker for hele Moabs skyld og sukker over mennene ¬fra Kir-Heres.

³²Jeg gråter mer over deg enn over Jaser, ¬du vintre i Sibma. Dine ranker strakte seg ut ¬mot sjøen, de nådde helt til Jaser. Over din frukthøst og vinhøst kommer det en som herjer.

³³Gleden og jubelen er borte fra hager og marker i Moab. Jeg gjør ende på vinen ¬i pressekummene. Ingen tråkker druer ¬under glade rop; jubelropene er forstummet.

³⁴Skriket fra Hesjbon ¬når til El’ale, ropet høres helt til Jahas. De roper fra Soar til Horonajim og til Eglat-Sjelisjia. For selv Nimrim-vannet ¬blir til ødemark.

³⁵Så gjør jeg slutt på den skikken at folk i Moab går opp ¬på haugene og tenner offerild for sin gud, lyder ordet fra Herren.

³⁶Derfor klager mitt hjerte som fløyter over Moab, ja, det klager som fløyter over mennene fra Kir-Heres. For alt det de hadde samlet, ¬er tapt. [106]

³⁷Hvert hode er snauklipt, alt skjegg er raket av. Alle har rispet opp hendene og har sørgeplagg om hoftene.

³⁸I Moab lyder det bare klage på alle tak og plasser. For jeg har knust moabittene lik et kar ¬som ingen bryr seg om, lyder ordet fra Herren.

³⁹Å, hvor moabittene er knust! Hvor de hyler! Skamfulle ¬har de vendt ryggen til. Nå blir Moab til spott og skrekk for alle sine grannefolk.

⁴⁰Ja, så sier Herren: Fienden kommer flygende ¬som en ørn og spiler vingene ut over Moab.

⁴¹Byene blir erobret, ¬festningene stormet. Den dagen skal Moabs krigere være til mote ¬som en kvinne i barnsnød.

⁴²Moabittene blir utryddet ¬som folk fordi de har hovmodet seg ¬mot Herren.

⁴³Det blir gru og grav og garn for dere som bor i Moab! lyder ordet fra Herren.

⁴⁴Når en flykter fra det grufulle, skal en falle ned i graven, og den som kommer seg opp ¬av graven, skal bli fanget i garnet. Ja, dette sender jeg ¬over moabittene det året de kreves til regnskap, lyder ordet fra Herren.

⁴⁵I skyggen av Hesjbon står flyktninger ¬som er uten kraft, men en ild går ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihons by. Den skal fortære ¬Moabs tinning og skallen på dem ¬som gjør bråk.

⁴⁶Ve deg, Moab! Det er ute med folket ¬som dyrker Kamosj. For sønnene dine blir bortført, og døtrene må gå i fangenskap.

⁴⁷Men til sist, ¬i dager som kommer, skal jeg vende lagnaden ¬for Moab, lyder ordet fra Herren.