Read Norwegian 1978 Klagesangene 2 Bible Online

Klagesangene 2 - Norwegian 1978 bible

Klagesangene 2

¹Å, hvor Herren i sin vrede har hyllet Sion ¬i mørke skyer. Han har kastet Israels pryd fra himmelen ned på jorden. Sin fotskammel ¬kom han ikke i hu på sin vredes dag. [3] [4]

²Herren har uten skånsel ødelagt alle Jakobs bosteder. I sin harme rev han ned alle festningene ¬for folket i Juda. Han jevnet dem med jorden og vanæret riket ¬og dets stormenn.

³I brennende vrede hogg han av hvert horn i Israel. Da fienden rykket fram, trakk han sin høyre hånd ¬tilbake. I Jakob tente han en ild som flammet opp og fortærte rundt omkring.

⁴Som en fiende spente han buen og løftet sin høyre hånd. Som en motstander drepte han alt det vi frydet oss over å se. Over Sion-datterens telt øste han sin harme ut som ild.

⁵Herren viste seg som en fiende og gjorde ende på Israel. Han ødela alle borgene ¬i landet og utslettet festningene. Sorg og sut hopet han opp over Judas datter.

⁶Han herjet sin hytte ¬som en ribber en hage, tilintetgjorde sitt samlingssted. Herren lot folk på Sion glemme både høytid og sabbat. I sin harme og vrede har han vanæret konge og prest.

⁷Herren forkastet sitt alter og oppgav sin helligdom. Borgmurene i byen overgav han i fiendens hånd. De ropte høyt i Herrens hus som på en høytidsdag.

⁸Herren satte seg fore å ødelegge muren ¬for Sions datter. Han strakte målesnoren ut for å rive ned og trakk ikke hånden tilbake. Han spredte sorg ¬over voll og mur, og nå er de sunket sammen.

⁹Byens porter er sunket i jorden, bommene har han sprengt ¬og knust. Konge og stormenn ¬er i fremmed land, det er ingen rettledning å få. Profetene får ikke lenger syner fra Herren.

¹⁰De eldste i folket på Sion sitter tause på jorden. De strør mold på hodet og binder sørgeplagg om livet. De unge piker i Jerusalem bøyer sitt hode mot jorden. [5]

¹¹Øynene mine forgår av gråt, det gjærer i mitt indre. Mitt mot og min kraft er borte fordi mitt folk er brutt sammen, for både barn og spedbarn siger om i byens gater.

¹²De roper til sine mødre: «Hvor blir det av brød og vin?» De siger om som sårede i byens gater og trekker sitt ¬siste åndedrag ved sine mødres bryst.

¹³Hvordan skal jeg tale til deg, hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hvilken sammenligning ¬skal jeg bruke, for å trøste deg, Sion, ¬du unge jomfru? For din skade er stor ¬som havet, hvem kan lege deg?

¹⁴Løgn og bedrag var synene som dine profeter forkynte deg. De åpenbarte ikke din skyld, så de kunne vende din lagnad. Nei, tomme, ¬villedende spådomsord fikk de om deg i synene sine.

¹⁵Alle som drar forbi på veien, slår hendene sammen ¬når de ser deg. De spotter Jerusalems datter og rister på hodet av henne: «Er dette den byen som ble kalt den fullkomne skjønnhet, ¬en fryd for all verden?»

¹⁶Alle dine fiender spiler opp gapet mot deg. De piper, skjærer tenner ¬og sier: «Vi har utslettet henne. Ja, dette er dagen vi ventet på, vi har fått oppleve den.»

¹⁷Herren har gjort det han tenkte, han har oppfylt det ord som han forkynte ¬for lenge siden. Uten skånsel rev han ned. Han lot fienden more seg ¬over deg og løftet ¬dine motstanderes horn.

¹⁸Rop av hjertet til Herren, klag din nød, du Sions datter! La tårene strømme som bekker både dag og natt! Unn deg ikke hvile, la ikke ditt øye få ro!

¹⁹Stå opp, rop høyt om natten, når nattevaktene begynner. La det komme fram for Herren, det som fyller ditt hjerte. Løft dine hender til ham og be om livet ¬for dine småbarn, som utmattet av sult siger om på alle gatehjørner.

²⁰Se, Herre, og legg merke til hvem du behandler så ille. Skal kvinner spise sine barn, de små som de bærer på armen? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?

²¹Unge og gamle ligger på jorden, midt i gatene. Mine unge piker og gutter er nå falt for sverd. Du drepte dem ¬på din vredes dag, da du slaktet uten skånsel.

²²Som du samler folket ¬på en festdag, slik sendte du redsler ¬mot meg. Ingen slapp unna ¬og berget seg på Herrens vredes dag. Barna som jeg ¬hadde båret og fostret, gjorde fienden ende på.