Read Norwegian 1978 Esekiel 20 Bible Online

Esekiel 20 - Norwegian 1978 bible

Esekiel 20

¹I det sjuende året, på den tiende dagen i den femte måneden, kom noen av Israels eldste for å søke råd hos Herren, og de satte seg foran meg. [52]

²Da kom Herrens ord til meg, og det lød så:

³Menneske, tal til Israels eldste og si til dem: Så sier Herren Gud: Kommer dere hit for å søke råd hos meg? Så sant jeg lever, jeg lar ikke dere rådspørre meg, lyder ordet fra Herren Gud.

⁴Vil du dømme dem, menneske? Ja, vil du dømme, så la dem få vite om all den styggedom deres fedre har gjort.

⁵Du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Den gang jeg utvalgte Israel, gav jeg et hellig løfte til dem som var av Jakobs ætt. Jeg gav meg til kjenne for dem i Egypt; jeg løftet min hånd og sa til dem: «Jeg er Herren deres Gud.»

⁶Den dagen løftet jeg hånden og lovte at jeg ville føre dem ut av Egypt, til et land som jeg hadde utsett for dem, et land som flyter med melk og honning, det herligste av alle land.

⁷Jeg sa til dem: «Dere må kaste vekk all den styggedommen som øynene deres henger ved. Gjør dere ikke urene med avgudene i Egypt! Jeg er Herren deres Gud.»

⁸Men de var ulydige mot meg og ville ikke høre på meg. De kastet ikke vekk all den styggedommen som øynene deres hang ved, og vendte seg ikke bort fra avgudene i Egypt. Da sa jeg at jeg ville la min harme gå ut over dem og stille min vrede på dem der i Egypt.

⁹Jeg gjorde det for mitt navns skyld, for at det ikke skulle vanæres for øynene på de folkene som de levde iblant. De hadde jo vært vitne til at jeg gav meg til kjenne for dem da jeg lovte å føre dem ut av Egypt.

¹⁰Så lot jeg dem dra fra Egypt og førte dem ut i ørkenen.

¹¹Jeg gav dem mine forskrifter og kunngjorde mine lover for dem. Det menneske som holder dem, skal leve.

¹²Jeg gav dem også mine hviledager; de skulle være tegn på pakten mellom meg og dem. Slik skulle de vite at jeg er Herren som helliger dem.

¹³Men Israels ætt var ulydig mot meg i ørkenen. De fulgte ikke mine forskrifter og ringeaktet mine lover — enda menneskene får leve når de holder dem; og de vanhelliget stadig mine hviledager. Da sa jeg at jeg ville la min harme gå ut over dem i ørkenen og gjøre ende på dem.

¹⁴Jeg grep inn for mitt navns skyld, for at det ikke skulle vanæres for øynene på de folkene som var vitne til at jeg førte israelittene ut.

¹⁵Da løftet jeg hånden der ute i ørkenen og sverget at jeg ikke ville føre dem inn i det landet jeg hadde gitt dem, landet som flyter med melk og honning, det herligste av alle land.

¹⁶For de ringeaktet mine lover og fulgte ikke mine forskrifter. Mine hviledager vanhelliget de; for i sitt hjerte holdt de seg til sine avguder.

¹⁷Likevel hadde jeg medlidenhet med dem, så jeg ikke utryddet dem. Jeg gjorde ikke ende på dem i ørkenen.

¹⁸Siden sa jeg til sønnene deres i ørkenen: «Følg ikke forskriftene fra deres fedre, hold ikke deres lover, og gjør dere ikke urene med avgudene deres!

¹⁹Jeg er Herren deres Gud. Følg mine forskrifter, ta vare på mine lover og lev etter dem!

²⁰Hold mine hviledager hellige! De skal være et tegn på pakten mellom meg og dere, så dere kan vite at jeg er Herren deres Gud.»

²¹Men sønnene var ulydige mot meg. De fulgte ikke mine forskrifter og holdt ikke mine lover — enda menneskene får leve når de holder dem; og mine hviledager vanhelliget de. Da sa jeg at jeg ville la min harme gå ut over dem og stille min vrede på dem i ørkenen.

²²Men jeg holdt min straffende hånd tilbake. Jeg grep inn for mitt navns skyld, for at det ikke skulle bli vanæret blant de folkene som hadde vært vitne til at jeg førte israelittene ut.

²³Så løftet jeg hånden der i ørkenen og sverget at jeg ville spre dem blant folkeslagene og strø dem ut i landene.

²⁴For de levde ikke etter mine lover, men ringeaktet mine forskrifter og vanhelliget mine hviledager; og øynene deres hang ved fedrenes avguder.

²⁵Derfor gav jeg dem forskrifter som ikke var gode, og lover som de ikke kunne leve ved.

²⁶Jeg lot dem bli urene ved offergavene sine, når de lot alle de førstefødte gå gjennom ilden. Det gjorde jeg for å slå dem med skrekk, så de kunne sanne at jeg er Herren.

²⁷Derfor, menneske, skal du tale til Israels ætt og si til dem: Så sier Herren Gud: Fedrene deres hånte meg, troløse som de var mot meg.

²⁸Jeg førte dem likevel inn i landet som jeg med løftet hånd hadde lovt å gi dem. Men så snart de så en høy haug eller et løvrikt tre, ofret de sine slaktoffer der og bar fram sine gaver, som vakte min harme. Dit kom de med offer som duftet godt, og der øste de ut sine drikkoffer.

²⁹Da spurte jeg dem: «Hva er det med den offerhaugen dere går til?» — Det heter offerhaug den dag i dag.

³⁰Derfor skal du si til Israels ætt: Så sier Herren Gud: Vil dere gjøre dere urene på samme måten som fedrene deres og i utroskap løpe etter de avskyelige gudene deres?

³¹Når dere kommer med gaver og lar barna deres gå gjennom ilden, blir dere ennå i dag urene ved alle avgudene dere dyrker. Og så skulle dere få søke råd hos meg, israelitter! Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg lar dere ikke søke råd hos meg.

³²Det skal aldri skje, det som stiger opp i deres sinn når dere sier: «Vi vil være som andre folk, som slektene rundt om i landene, og dyrke stokk og stein.»

³³Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil rå over dere med sterk hånd og utstrakt arm og slik at min harme får fritt løp.

³⁴Jeg vil føre dere bort fra folkene og samle dere fra landene hvor dere er spredt. Det vil jeg gjøre med sterk hånd og utstrakt arm og slik at min harme får fritt løp.

³⁵Så fører jeg dere til folkenes ørken, og der vil jeg holde dom over dere, ansikt til ansikt. [53]

³⁶Likesom jeg holdt dom over fedrene deres i ørkenen ved Egypt, slik vil jeg holde dom over dere, lyder ordet fra Herren Gud.

³⁷Jeg lar dere gå forbi under hyrdestaven og fører dere inn i en bindende pakt.

³⁸Jeg skiller ut fra dere de som er ulydige og gjør opprør mot meg. Jeg fører dem bort fra det fremmede landet hvor de holder til; men til Israels land skal de ikke få komme. Da skal dere sanne at jeg er Herren.

³⁹Men dere, israelitter, så sier Herren Gud: Hver av dere kan bare gå og dyrke sine avguder! Men siden skal dere sannelig høre på meg og aldri mer vanære mitt hellige navn med deres offergaver og avguder.

⁴⁰For på mitt hellige fjell, på Israels høye fjell, sier Herren Gud, skal hele Israels ætt tjene meg, alle som er i landet. Der skal jeg vise dem min godvilje. Jeg vil spørre etter offergavene deres og etter førstegrøden som dere bærer fram, alt dere vier til Herren.

⁴¹For den gode offerduftens skyld vil jeg vise min godvilje når jeg fører dere bort fra folkene og samler dere fra landene hvor dere er spredt, og åpenbarer min hellighet blant dere, mens de andre folk er vitne til det.

⁴²Dere skal sanne at jeg er Herren, når jeg fører dere til Israels land, det landet som jeg med løftet hånd lovte å gi deres fedre.

⁴³Der skal dere minnes deres atferd, alt dere gjorde dere urene med. Og dere skal kjenne avsky for dere selv fordi dere gjorde så mye ondt.

⁴⁴Dere skal sanne at jeg er Herren, når jeg for mitt navns skyld handler slik med dere og ikke som dere hadde fortjent, Israels ætt, etter deres onde ferd og skammelige gjerninger, lyder ordet fra Herren Gud.

⁴⁵Herrens ord kom til meg, og det lød så:

⁴⁶Menneske, vend deg sørover, rett din forkynnelse mot sør og tal profetord mot skogen sør i landet! [54]

⁴⁷Du skal si til skogen i sør: Hør Herrens ord! Så sier Herren Gud: Jeg setter ild på deg, og den skal svi av hvert tre i deg, både de friske og de tørre. Den flammende ild skal ikke slokne, men forbrenne hvert ansikt fra sør til nord.

⁴⁸Alle mennesker skal se at det er jeg, Herren, som har tent ilden, og den skal ikke slokne.

⁴⁹Da sa jeg: Å, Herre Gud! De sier om meg: «Han taler jo alltid i lignelser!»