Read Norwegian 1978 Sefanja 2 Bible Online

Sefanja 2 - Norwegian 1978 bible

Sefanja 2

¹Kom sammen, ¬hold samling, du folk som ikke kjenner skam,

²før dere blir borte ¬som fykende agner, før den kommer over dere, Herrens brennende vrede, før den kommer over dere, Herrens vredesdag!

³Søk Herren, ¬alle ydmyke i landet, dere som gjør hans vilje! Legg vinn på rettferd ¬og ydmykhet, så blir dere kanskje spart på Herrens vredesdag!

⁴Gasa skal ligge forlatt og Asjkalon bli en ødemark. Ved høylys dag skal folket i Asjdod drives bort, og Ekron skal herjes ¬til grunnen.

⁵Ve deg, du kreterfolk, som bor utmed havet! Dette er Herrens ord mot deg: «Kanaan, du Filisterland, jeg legger deg øde, ¬så ingen kan bo der.

⁶Landet ved havet ¬skal bli til beiter, til gressganger for gjetere, til kve for sau og geit.»

⁷De som er igjen av Judas ætt, skal få landet ved havet i eie. Der skal de ha sitt beiteland, og om kvelden skal de hvile ¬i Asjkalons hus. For Herren deres Gud ¬skal se til dem, han skal vende deres lagnad.

⁸Jeg hørte Moabs spott og ammonittenes hånsord, da de spottet mitt folk og viste hovmod mot dets land.

⁹Derfor lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Så sant jeg lever skal det gå Moab som Sodoma og ammonittene som Gomorra; de skal bli et neslekratt, ¬en saltgruve, en ødemark til evig tid. De som er igjen av mitt folk, skal plyndre dem; resten av folket ¬skal ta dem i eie.

¹⁰Dette rammer dem ¬for deres overmot, fordi de var stolte ¬og hånte det folk som tilhører Herren, ¬Allhærs Gud.

¹¹De får age for Herren når han utrydder ¬alle jordens guder. De som bor på de fjerne kyster, skal tilbe ham, hver på sitt sted.

¹²Også dere, nubiere, skal falle for mitt sverd.

¹³Han rekker ut hånden ¬mot nord og ødelegger Assur. Han gjør Ninive til ødemark, tørr som en ørken.

¹⁴Midt i byen skal buskaper hvile og ville dyr av alle slag. Pelikan og hegre skal sove på søylehodene der og uglen tute fra vinduene, på terskelen skal ravnen sitte. Sederpanelet skal rives av.

¹⁵Dette er den jublende by som lå så trygt ¬og sa med seg selv: «Jeg — og ingen annen!» Hvor øde den er blitt, en hvileplass for ville dyr! Alle som drar forbi, piper og vifter med hånden.