Read Norwegian 1978 5. Mosebok 1 Bible Online

5. Mosebok 1 - Norwegian 1978 bible

5. Mosebok 1

¹Dette er de ord som Moses talte til hele Israel i ødemarken øst for Jordan, på Araba-sletten, rett imot Suf, mellom Paran og Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab, [1]

²elleve dagsreiser fra Horeb etter den veien som fører over Se’ir-fjellene til Kadesj-Barnea. [2]

³Det var i det førtiende året, den første dagen i den ellevte måneden, at Moses talte til israelittene og kunngjorde alt det som Herren hadde befalt ham å si til dem. [3]

⁴Det skjedde etter at Moses hadde slått amorittkongen Sihon, som bodde i Hesjbon, og Basan-kongen Og, som bodde i Asjtarot og Edre’i.

⁵Øst for Jordan, i Moab, begynte Moses å utlegge denne loven. Han sa:

⁶Herren vår Gud talte således til oss ved Horeb: «Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet.

⁷Bryt nå opp og dra til amorittenes fjell-land og til grannefolkene i Jordan-dalen, i fjellene og i Sjefela, i Negev og ute ved kysten, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til Storelven, Eufrat. [4]

⁸Se, jeg har lagt landet åpent for dere. Gå av sted og innta det landet som Herren sverget at han ville gi deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og deres etterkommere.»

⁹Den gang sa jeg til dere: «Jeg kan ikke alene greie strevet med dere.

¹⁰Herren deres Gud har gjort dere tallrike, så dere i dag er mange som stjernene på himmelen.

¹¹Måtte Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger så tallrike som dere nå er, og velsigne dere, slik som han har lovt.

¹²Men hvordan kan jeg alene greie strevet og møyen med dere og stridighetene mellom dere?

¹³Kom med noen kloke, forstandige og kyndige menn fra hver stamme, og jeg vil gjøre dem til førere for dere.»

¹⁴Da svarte dere meg: «Det er både rett og godt, det du foreslår å gjøre.»

¹⁵Så tok jeg stammehøvdingene deres, kloke og kyndige menn, og gjorde dem til ledere for dere, til førere for avdelinger på tusen, hundre, femti og ti, og til tilsynsmenn for stammene.

¹⁶Den gang gav jeg deres dommere dette påbud: «Hør på deres landsmenn og døm rettferdig når noen har sak med en landsmann eller med en innflytter som bor hos ham.

¹⁷Gjør ikke forskjell på folk når dere dømmer! Både høy og lav skal dere høre på og ikke være redde for noen; for dommen hører Gud til. Men dersom en sak er for vanskelig for dere, så bring den fram for meg, så jeg får høre den.»

¹⁸Jeg gav dere den gang påbud om alt dere skulle gjøre.

¹⁹Så brøt vi opp fra Horeb og drog gjennom hele den store og uhyggelige ørkenen som dere har sett. Vi fulgte veien til amorittenes fjell-land, slik som Herren vår Gud hadde befalt oss, og kom til Kadesj-Barnea.

²⁰Da sa jeg til dere: «Dere er nå kommet til amorittenes fjell-land, som Herren vår Gud vil gi oss.

²¹Se, Herren din Gud har lagt landet åpent for deg. Dra opp og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har sagt deg. Vær ikke redd, og mist ikke motet!»

²²Da kom dere til meg alle sammen og sa: «La oss sende folk i forveien til å speide ut landet for oss og gi oss melding om veien vi skal ta dit opp, og om byene vi kommer til.»

²³Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut tolv menn blant dere, én fra hver stamme.

²⁴De gikk av sted, drog opp i fjellet og kom til Esjko-ldalen. De speidet ut landet,

²⁵tok med seg noe av frukten som vokser der, og brakte den ned til oss. Så gav de oss denne meldingen: «Landet som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land.»

²⁶Men dere ville ikke dra dit. Dere satte dere opp mot Herren deres Gud.

²⁷Dere satt i teltene og murret: «Det er fordi Herren hater oss at han har ført oss ut av Egypt. Han vil overgi oss i amorittenes hender for å utrydde oss.

²⁸Hva er det for slags land vi drar opp til? Våre stammefrender gjorde oss motløse da de kom og fortalte om et folk som er større og høyere enn vi, og om store byer med himmelhøye festningsmurer. Der hadde de også sett anakitter.»

²⁹Da sa jeg til dere: «La dere ikke skremme, og frykt ikke for dem!

³⁰Herren deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik som dere så han gjorde det i Egypt

³¹og siden i ørkenen. Der så du hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk, til dere kom til dette sted.»

³²Likevel trodde dere ikke på Herren deres Gud,

³³han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass til dere, om natten i en ild for å vise dere den veien dere skulle gå, og om dagen i en sky.

³⁴Da Herren hørte hvordan dere talte, ble han harm og sverget:

³⁵«Ingen av disse menn, av denne onde slekt, skal få se det gode landet som jeg med ed har lovt å gi deres fedre,

³⁶unntagen Kaleb, sønn av Jefunne; han skal få se det. Ham og hans barn vil jeg gi det landet som han har satt sin fot på, fordi han trofast holdt seg til Herren.»

³⁷På grunn av dere ble Herren vred på meg også. Han sa: «Heller ikke du skal få komme dit inn.

³⁸Men Josva, Nuns sønn, som er din tjener, han skal få komme inn. Gjør ham modig og sterk, for han skal hjelpe Israel til å vinne landet.

³⁹Småbarna som dere trodde ville bli til bytte, og de barna som ennå ikke vet forskjell på godt og ondt, de skal komme inn i landet. Jeg gir det til dem, og de skal innta det.

⁴⁰Men dere må snu og dra ut i ørkenen, i retning av Sivsjøen.»

⁴¹Da svarte dere meg: «Vi har syndet mot Herren. Nå vil vi dra opp og kjempe, som Herren vår Gud har befalt oss.» Og hver og en av dere spente våpen på seg. Dere holdt det for en lett sak å trenge inn i fjell-landet.

⁴²Men Herren sa til meg: «Si til dem at de ikke skal dra opp og kjempe. For jeg er ikke med dem, og da kommer de til å bli slått av sine fiender.»

⁴³Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre. Dere satte dere opp mot Herren og var overmodige nok til å dra opp i fjellene.

⁴⁴Da drog amorittene, som bodde der i fjell-landet, ut mot dere. De forfulgte dere som en sverm av bier, slo dere i Se’ir og drev dere helt til Horma.

⁴⁵Så vendte dere tilbake og gråt og bad til Herren. Men Herren hørte ikke på deres klage og lyttet ikke til deres bønn.

⁴⁶Derfor måtte dere bo i Kadesj så lenge som dere gjorde.