Read Norwegian 1978 5. Mosebok 32 Bible Online

5. Mosebok 32 - Norwegian 1978 bible

5. Mosebok 32

¹Lytt du himmel, jeg vil tale, hør ordene fra min munn ¬du jord!

²La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på det grønne ¬gress, som regndråper ¬over det som gror.

³Herrens navn vil jeg forkynne, og dere skal gi vår Gud ære.

⁴Han er Klippen, fullkomment er hans verk, rettferdige er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. [41]

⁵De som ikke er hans barn, bedrog ham med sin onde ferd, en falsk og vrangvillig slekt.

⁶Er det slik dere lønner Herren, du dumme, uforstandige folk? Er han ikke din far og skaper, han som skapte og utrustet deg?

⁷Kom svunne dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, så forteller han ¬deg, de gamle kan gi deg svar.

⁸Da Den Høyeste gav ¬folkeslagene land og skilte menneskene ¬fra hverandre, satte han grenser ¬mellom folkene etter tallet på Israels sønner.

⁹Herrens del ble hans eget folk, Jakob ble hans arvelodd.

¹⁰Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken ¬med ulende lyder. Han vernet ham og sørget ¬for ham og voktet ham som sin øyesten.

¹¹Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut ¬sine vingefjær, tok og bar ham på sine vinger.

¹²Herren alene førte ham, ingen fremmed gud ¬var med ham.

¹³Han lot ham fare ¬over landets høyder og spise av markens grøde. Han lot ham suge honning ¬av klippen og olje av harde fjellet.

¹⁴Han gav ham rømme fra ¬buskapen, melk av småfe og fett av lam, av Basan-værer og bukker, og den feteste marg av hveten. Drueblod drakk du, ¬skummende vin.

¹⁵Jesjurun ble fet og spente bakut; du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud ¬som hadde skapt ham, og viste forakt ¬for sin frelsende klippe. [42]

¹⁶De egget ham med fremmede ¬guder og vakte hans harme ¬med styggedom.

¹⁷De ofret til ånder som ikke ¬er guder, til guddommer som de ikke ¬kjente, nye og nylig oppkommet, guder som fedrene ikke ¬visste om.

¹⁸Klippen, ditt opphav, ¬brydde du deg ikke om, du glemte Gud som fødte deg.

¹⁹Da Herren så det, ¬støtte han dem bort, for hans sønner og døtre ¬hadde krenket ham.

²⁰Han sa: Jeg vil skjule mitt ansikt ¬for dem og se hvordan det går dem ¬til slutt; for de er en vrangsnudd slekt, barn som det ikke fins troskap i.

²¹De egget meg med sine avguder, med gagnløse guder ¬vakte de min harme. Så vil jeg egge dem med et ufolk, krenke dem med et uforstandig ¬folk. [43]

²²For i min vrede har jeg tent ¬en ild, den brenner helt til dødsrikets ¬dyp. Den fortærer jorden ¬og dens grøde og setter fjellenes grunnvoll ¬i brann.

²³Jeg hoper opp ulykker over dem og bruker alle mine piler ¬mot dem.

²⁴Kraftløse blir de av hunger, de tæres av pest og farlig sott. Så sender jeg mot dem ¬villdyrtenner og eiter av ormer som kryper ¬på jorden.

²⁵Sverd skal herje på gaten, redsel inne i kamrene. Både gutter og jenter ¬blir revet bort, spedbarn og gråhåret mann.

²⁶Jeg tenkte: «Jeg skal knuse dem, utslette deres minne blant folk.»

²⁷Men jeg fryktet at fiendene ¬skulle krenke meg, at deres motstandere ville ¬mistyde det og si: «Det er vår egen hånd ¬som er sterk; det var ikke Herren ¬som gjorde dette.»

²⁸De er et folk uten råd ¬som duger, og de har ingen innsikt.

²⁹Var de vise, skjønte de dette og innså hvordan det går dem ¬til slutt.

³⁰Hvordan kan en mann ¬forfølge tusen og to slå ti tusen på flukt hvis ikke deres klippe har ¬solgt dem, hvis ikke Herren har ¬prisgitt dem? [44]

³¹For deres klippe er ikke som vår, det kan våre fiender dømme om.

³²Deres vintre stammer fra ¬Sodomas vintrær og fra Gomorras vinberg. Deres druer er giftige bær, drueklasene er beske. [45]

³³Deres vin er slangegift, grufull orme-eiter.

³⁴Alt dette er forvart hos meg, forseglet i mitt forrådskammer

³⁵til dagen som kommer ¬med hevn og gjengjeld, den tid da de blir ustø på foten. Ja, ulykkesdagen nærmer seg ¬for dem; det som venter dem, ¬kommer snart.

³⁶Men Herren vil sørge for ¬at hans folk får sin rett, og forbarme seg over ¬sine tjenere; for han ser at deres makt ¬er borte, det er ute både med trell og fri.

³⁷Så spør han: Hvor er nå ¬deres guder, klippen som de stolte på,

³⁸de som spiste fettet av deres ¬slaktoffer og drakk vinen de gav som ¬drikkoffer? La dem reise seg ¬og hjelpe dere, la dem gi dere ly og vern!

³⁹Se nå, det er bare jeg ¬som er Gud, det finnes ingen annen gud ¬enn jeg. Jeg bringer død, og jeg gir liv, jeg sårer og jeg leger, og ingen kan berge ut av ¬min hånd.

⁴⁰Jeg løfter hånden mot himmelen og sier: Så sant jeg lever evig,

⁴¹når jeg kvesser mitt lynende ¬sverd, og rekker hånden ut til dom, tar jeg hevn over mine fiender og gjengjelder mine ¬motstandere.

⁴²Jeg gjør mine piler drukne ¬av blod, blodet av falne og fanger, og lar mitt sverd fortære kjøtt, hoder av fiendens høvdinger.

⁴³Pris hans folk, dere folkeslag, for han hevner sine tjeneres ¬blod. Han tar hevn over sine fiender og gjør soning for sitt land ¬og folk.

⁴⁴Moses kom og fremsa hele dette kvadet, han og Josva, Nuns sønn, mens folket hørte på.

⁴⁵Da Moses var ferdig med å fremsi alle disse ordene for hele Israel,

⁴⁶sa han: «Legg dere nå på sinne alle de ord som jeg i dag har talt til advarsel for dere. Og gi barna påbud om at de skal holde alle budene i denne loven og leve etter dem.

⁴⁷For dette er ikke tomme ord, men selve livet for dere. Ved disse ord skal dere leve lenge i det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan.»

⁴⁸Samme dagen talte Herren til Moses. Han sa:

⁴⁹«Gå opp på Abarim-fjellet, på fjellet Nebo som ligger i Moab, rett imot Jeriko. Se ut over Kanaan, det landet jeg vil gi israelittene til eie.

⁵⁰Og på fjellet som du går opp på, der skal du dø og gå til dine frender, likesom din bror Aron døde på fjellet Hor og gikk til sine frender.

⁵¹Dette skjer fordi dere var troløse mot meg blant israelittene ved Meriba-kilden ved Kadesj i Sin-ørkenen, og ikke hevdet min hellighet blant dem.

⁵²Du skal få se landet foran deg, men du får ikke komme dit inn, i det landet som jeg vil gi israelittene.»