Read Norwegian 1978 Apostlenes gjerninger 16 Bible Online

Apostlenes gjerninger 16 - Norwegian 1978 bible

Apostlenes gjerninger 16

¹Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som hette Timoteus. Hans mor var en kristen jøde og faren greker.

²Brødrene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham.

³Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse strøk. Alle visste nemlig at hans far var greker.

⁴De reiste så fra by til by, og de forskrifter apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, overleverte de til brødrene med påbud om at de skulle følge dem.

⁵Menighetene ble styrket i troen og vokste i tall for hver dag.

⁶Den Hellige Ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom Frygia og Galatialandet. [25]

⁷Da de var i nærheten av Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov.

⁸De drog da gjennom Mysia og kom ned til Troas.

⁹Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedonier som stod og kalte på ham og bad: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!»

¹⁰Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia; for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der.

¹¹Vi stakk til sjøs i Troas med kurs for Samotrake og kom dagen etter til Neapolis.

¹²Derfra bar det videre til Filippi, som er romersk koloni og en viktig by i provinsen Makedonia. I denne byen ble vi noen dager. [26]

¹³På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Her satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet.

¹⁴En av dem hette Lydia, en kvinne fra byen Tyatira, som handlet med purpurtøy; hun hørte til dem som trodde på jødenes Gud. Og Herren åpnet hennes hjerte så hun hørte på det Paulus sa.

¹⁵Sammen med hele sin familie ble hun døpt, og hun bad oss: «Kom og bo i mitt hjem, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Og hun nødde oss til det.

¹⁶En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en slavinne som var besatt av en spådomsånd. Hennes herrer tjente gode penger på at hun spådde.

¹⁷Hun fulgte etter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: «Disse folkene er tjenere for Den Høyeste Gud, og de forkynner dere veien til frelse.»

¹⁸Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne.» Og den forlot henne på timen.

¹⁹Da herrene hennes forstod at det ikke var mer fortjeneste å håpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg for byretten som holdt til på torget.

²⁰De førte dem fram for byens embetsmenn og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder,

²¹og forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.»

²²Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og embetsmennene lot klærne rive av dem og befalte at de skulle piskes.

²³De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt.

²⁴Da han hadde fått denne ordren, tok han dem inn i det innerste fangehullet og satte føttene deres fast i blokken.

²⁵Ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, mens fangene lyttet til dem.

²⁶Med ett kom et jordskjelv så kraftig at grunnmuren i fengslet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og alles lenker falt av.

²⁷Fangevokteren fór opp av søvne og så at fengselsdørene stod åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg, fordi han trodde fangene var rømt.

²⁸Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.»

²⁹Han bad da om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas.

³⁰Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?»

³¹De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.»

³²Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans familie.

³³I denne sene nattetime tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine.

³⁴Så tok han dem hjem og gav dem mat, og han gledet seg med hele sin familie over å ha fått troen på Gud.

³⁵Da det var blitt dag, sendte embetsmennene rettsbetjentene av sted med denne ordre: «Løslat mennene!»

³⁶Fangevokteren meldte fra om dette til Paulus og sa: «Byens embetsmenn sender beskjed om at dere skal løslates. Kom nå ut og dra bort med fred.»

³⁷Men Paulus svarte: «Enda vi er romerske borgere, er vi uten lov og dom blitt pisket offentlig og så kastet i fengsel. Og nå skal vi altså sendes bort i all hemmelighet. Nei takk! De får selv komme og føre oss ut.»

³⁸Rettsbetjentene brakte dette svaret til embetsmennene, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere.

³⁹Da kom de selv, og de bad om unnskyldning, fulgte dem ut av fengslet og bad dem reise fra byen.

⁴⁰Etter at de hadde forlatt fengslet, gikk de til Lydia. Her traff de brødrene og satte mot i dem. Så drog de sin vei.