Read Norwegian 1978 Romerne 9 Bible Online

Romerne 9 - Norwegian 1978 bible

Romerne 9

¹Det jeg nå sier, er sannhet; jeg lyver ikke! For jeg taler i troen på Kristus, og min egen samvittighet bekrefter det i Den Hellige Ånd.

²Jeg har en stor sorg i hjertet, noe som alltid piner meg.

³Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn.

⁴De er jo israelitter, dem tilhører barnekåret, Guds herlighet og paktene, deres er loven, tempeltjenesten og løftene,

⁵dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovet i all evighet. Amen.

⁶Med dette vil jeg ikke ha sagt at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel,

⁷og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din.

⁸Dette betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn. Det er de som er barn i kraft av løftet, som skal regnes som Abrahams ætt.

⁹For det var jo et løfte han fikk: Neste år på denne tid kommer jeg til deg, og da skal Sara ha en sønn.

¹⁰Og dette er ikke alt. Rebekka fikk to sønner med én mann, Isak, vår stamfar.

¹¹Før de var født, da de verken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast,

¹²og den er ikke avhengig av menneskers gjerninger, men bare av ham som kaller.

¹³Det står jo skrevet: Jeg hadde Jakob kjær, men Esau hadde jeg uvilje mot.

¹⁴Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke!

¹⁵Han sier til Moses: Jeg viser miskunn mot den jeg miskunner meg over, og er barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.

¹⁶Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser miskunn.

¹⁷For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg og for å la mitt navn bli forkynt over hele jorden.

¹⁸Altså viser han miskunn mot den han vil, og forherder den han vil.

¹⁹Da vil du vel innvende: «Hva har han da å bebreide oss? Hvem kan da stå imot hans vilje?»

²⁰Men hvem er du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til ham som formet det: «Hvorfor gjorde du meg slik?»

²¹Er ikke pottemakeren herre over leiren, så han av det samme materiale kan lage både et fint og et simpelt kar?

²²Og enda Gud ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, har han tålmodig båret over med de kar som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne.

²³Han gjorde det for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er for de kar som han ville vise miskunn, og som var gjort ferdige for herligheten.

²⁴Også oss har han kalt til å være slike kar, ikke bare blant jødene, men også blant de andre folk.

²⁵Slik sier han det hos Hosea: Dem som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede.

²⁶Og på samme sted ¬hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de bli kalt ¬den levende Guds barn.

²⁷Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israel var så tallrikt ¬som havets sand, skal bare en rest bli frelst.

²⁸Det Herren har sagt, ¬skal han gjøre på jorden; han begrenser, ¬men fullfører det.

²⁹Og som Jesaja før har sagt: Hadde ikke Herren, ¬Allhærs Gud, latt en ætt bli igjen for oss, da var vi blitt som Sodoma, da lignet vi Gomorra.

³⁰Hva skal vi da si? Jo, hedningene som ikke strevde etter å få rettferdighet, de har vunnet rettferdighet, det vil si rettferdigheten av tro.

³¹Israel strakte seg etter loven med dens rettferdighet, men de nådde ikke opp til loven.

³²Hvorfor ikke? Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro. De støtte mot snublesteinen,

³³slik det står skrevet: Se, jeg legger på Sion ¬en snublestein og en klippe til fall. Men den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.