Read Norwegian 1978 1. Samuelsbok 17 Bible Online

1. Samuelsbok 17 - Norwegian 1978 bible

1. Samuelsbok 17

¹Filisterne samlet sine hærer til strid. De kom sammen ved Soko i Juda og slo leir ved Efes-Dammim mellom Soko og Aseka. [38]

²Saul og israelittene samlet seg også. De slo leir i Terebintedalen og fylket seg til strid mot filisterne.

³Filisterne stod i den ene fjellskråningen og israelittene i den andre, slik at dalen var mellom dem.

⁴Da kom det fram fra filisterfylkingen en mann som utfordret til tvekamp. Han het Goliat og var fra Gat. Han var over ni fot høy. [39]

⁵På hodet hadde han en bronsehjelm, og han var kledd i en skjellbrynje av bronse, som veide fem tusen sekel. [40]

⁶På leggene hadde han bronseskinner, og på ryggen bar han et kastespyd av bronse.

⁷Spydskaftet var tykt som en vevbom, og spydodden var av jern og veide seks hundre sekel. Skjoldbæreren gikk foran ham.

⁸Goliat stilte seg opp og ropte til Israels hær: «Hvorfor drar dere ut og fylker dere til strid? Er ikke jeg en filister og dere Sauls treller? Velg ut en mann, og la ham komme ned til meg!

⁹Hvis han kan kjempe med meg og felle meg, skal vi være treller for dere. Men hvis jeg vinner over ham og feller ham, skal dere være våre treller og tjene oss.»

¹⁰Og filisteren fortsatte: «I dag har jeg hånet Israels fylking. Send hit en mann, så skal vi kjempe med hverandre.»

¹¹Da Saul og alle israelittene hørte hva filisteren sa, mistet de motet og ble veldig redde.

¹²David var sønn av Isai, som tilhørte Efrata-ætten fra Betlehem i Juda. Denne mannen hadde åtte sønner. På Sauls tid var han gammel og skrøpelig.

¹³Isais tre eldste sønner hadde fulgt Saul i krigen. Av disse tre sønnene som var gått med i krigen, hette den eldste Eliab, den andre Abinadab og den tredje Sjamma.

¹⁴David var den yngste. De tre eldste hadde fulgt Saul,

¹⁵men David gikk ofte hjem fra Saul og gjette småfeet for faren i Betlehem.

¹⁶Morgen og kveld kom filisteren fram; i førti dager bød han seg fram til strid.

¹⁷Da sa Isai til sin sønn David: «Ta en efa av dette ristede kornet og disse ti brødene som brødrene dine skal ha. Skynd deg til leiren og gi dem det!

¹⁸Og disse ti ostestykkene skal du ha med til føreren for hæravdelingen. Se så etter om det står bra til med brødrene dine, og få med deg et pant fra dem!

¹⁹De og alle de andre israelittene er hos Saul i Terebintedalen og fører krig mot filisterne.»

²⁰Neste morgen stod David tidlig opp og overlot småfeet til en gjeter. Så tok han det han skulle ha med, og gikk av sted, som Isai hadde sagt til ham. Da han kom til leiren, gikk hæren nettopp ut for å fylke seg, og krigsropet ljomet.

²¹Både israelittene og filisterne stilte seg opp, fylking mot fylking.

²²David la sakene sine fra seg hos ham som hadde tilsyn med trenet. Så sprang han bort til fylkingen, fant brødrene sine og hilste på dem.

²³Mens han stod og snakket med dem, kom tvekjemperen, filisteren Goliat fra Gat, opp fra filisternes fylking og holdt den vanlige talen sin, så David hørte på.

²⁴Alle israelittene flyktet for Goliat straks de fikk se ham; de var meget redde.

²⁵En av dem sa: «Ser dere den mannen som kommer fram der? Han kommer for å håne Israel. Den som feller ham, vil kongen gi stor rikdom og sin datter med, og hans slekt skal være fritatt for skatt i Israel.»

²⁶David spurte de mennene som stod sammen med ham: «Hva var det han skulle få, den mannen som feller filisteren og tar en slik vanære bort fra Israel? Hvem er han vel, denne uomskårne filisteren, som våger å håne den levende Guds fylkinger?»

²⁷Folket gjentok det som var sagt: Det og det får den som feller ham.

²⁸Eliab, Davids eldste bror, hørte hva han talte med mennene om. Han ble harm på David og sa: «Hva vil du her? Hvem har du fått til å gjete den lille saueflokken ute i ødemarken? Jeg kjenner de store tankene dine og vet hvor ond du er. Du er kommet hit ned for å se på slaget.»

²⁹«Hva galt har jeg nå gjort?» svarte David. «Jeg må da ha lov til å snakke!»

³⁰Så vendte han seg fra ham til en annen og gjentok spørsmålet, og folket gav ham det samme svaret som første gang.

³¹Det ble snart kjent hva David hadde sagt, og Saul fikk også høre det. Han sendte bud etter ham,

³²og David sa til Saul: «Ingen må miste motet! Din tjener skal gå og kjempe med denne filisteren.»

³³Men Saul svarte: «Du kan ikke gå mot filisteren og kjempe med ham; du er jo bare unggutten, og han har vært kriger fra ungdommen av.»

³⁴Da sa David: «Din tjener har ofte gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok en sau i flokken,

³⁵sprang jeg etter den, slo den og rev sauen ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, tok jeg den i ragget og slo den i hjel.

³⁶Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånet den levende Guds fylkinger.»

³⁷Og David la til: «Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Så gå da! Herren vil være med deg.»

³⁸Så lot Saul David få sin egen rustning, satte en bronsehjelm på hodet hans og tok på ham en brynje.

³⁹David bandt sverdet hans om seg utenpå klærne og ville til å gå; men han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg,» sa han til Saul; «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg,

⁴⁰og i stedet tok han staven sin i hånden, lette seg ut fem glatte steiner i bekkefaret og la dem i gjetervesken som han hadde med seg. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.

⁴¹Imens kom filisteren stadig nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham.

⁴²Da filisteren så fram for seg, fikk han øye på David, men enste ham ikke. David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til.

⁴³«Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sin gud.

⁴⁴«Kom hit til meg,» sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.»

⁴⁵David svarte: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet.

⁴⁶I dag vil Herren gi deg i min hånd; jeg skal slå deg i hjel og hogge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden, så hele verden kan skjønne at Israel har en Gud.

⁴⁷Og alt dette folket som er samlet, skal skjønne at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er Herren som rår for krigen, og han vil gi dere i vår makt.»

⁴⁸Da nå filisteren fór opp og kom bortover mot David, sprang David brått fram fra fylkingen, mot filisteren.

⁴⁹Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein, kastet den med slyngen og traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen på ham, og han stupte med ansiktet mot jorden.

⁵⁰Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden.

⁵¹David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og drog det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham. Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de.

⁵²Men israelittene og judeerne stormet fram med høye krigsrop og forfulgte dem til bortimot Gat og helt til portene i Ekron. Det lå falne filistere langs veien fra Sja’arajim like til Gat og Ekron.

⁵³Da forfulgte ikke israelittene filisterne lenger, men vendte tilbake og plyndret leiren deres.

⁵⁴David tok filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men våpnene hans la han i teltet sitt.

⁵⁵Da Saul så at David gikk ut for å møte filisteren, sa han til Abner, hærføreren sin: «Hvem er denne gutten sønn av, Abner?» «Så sant du lever, konge,» svarte Abner, «det vet jeg ikke.»

⁵⁶Kongen sa: «Finn ut hvem denne unggutten er sønn av.»

⁵⁷Da David kom tilbake etter at han hadde felt filisteren, tok Abner ham og førte ham fram for Saul. Han hadde hodet til filisteren i hånden.

⁵⁸Saul spurte: «Hvem er du sønn av, gutt?» David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Isai i Betlehem.»